post-ferie.

Jobbåret er allerede to uker gammelt, og ferien er allerede et vagt, men bra minne. Selv om det lesemessig har vært så som så (er fortsatt to bøker bak skjema). Det som reddet det fra å bli helt fadese, var Bookerprisen. Men la oss ta det i rekkefølge, i spedt litt reisetips.

529075

Jeg tok med meg ei bok på ferien (+ ipaden med kindleappen). Den heldige utvalgte ble Det feige hjertet av Javier Marías (1992). Grunnen til at det ble nettopp den var at jeg trengte å lese noe fra andre land enn de vanlige og den er på 1001-lista. Konklusjonen er at jeg burde ha valgt en annen bok. Og hadde jeg kunne min Shakespeare så hadde jeg nok gjort det, siden tittelen referer til Macbeth. Den har sikkert andre referanser også, men de tok jeg ikke. Uansett, boka handler om en mann, Ranz, som reflekterer over sitt eget ekteskap og farens mystiske fortid. Den har mange elementer som er bra, som når Ranz hjelper sin venninne å finne en partner – alt var ikke enklere før Tinder for å si det sånn og når endelig farens hemmeligheter blir avslørt. Men det er også for mye dautid i mellom de gode elementene for min del. Klarer ikke å se helt hva som er så nyskapende og god med denne at den fortjener en 1001-status. Men lest er lest.

To uker ble tilIMG_0813bragt i Denver, som er en av de byene som ligger høyest i USA og Colorado er kjent for Rocky Mountains, bryggerier og sin liberale narkotikalov. Det første jeg erfarte er at sjøsamegenene mine må være ganske sterke siden 1500 meter over havet ble for mye. Jeg klarte aldri å venne meg til høydemeterne, og det hjalp ikke med et par dager på 3500 moh i tilegg til de vanlige. Føltes som jeg konstant var fyllesyk og kondisen var elendig (men den er dog mye bedre nå, så har troa på høydetrening). Denver er virkelig en bilby, så det var vanskelig å danne seg et ordentlig bilde av byen, siden mye tid ble tilbragt i en Lyft mellom bryggerier. For er det noe Denver og Colorado kan, så er det å brygge øl. Tror vi klarte 10 bryggerier på 14 dager (kanskje ikke noe rart at man følte seg evig fyllesyk). Bildet er forøvrig fra et av favorittene, Epic Brewing. Jeg var innom kun en bokhandel, men det var også et av de beste konseptene jeg har sett; bokhandel og bar! Den heter selvsagt BookBar, og ligger i ei gate med andre kule barer og butikker. Anbefales! Selv om den var litt i det dyreste laget. Jeg plukket med meg There There av Tommy Orange og the Mars Room av Rachel Kushner. Den siste ble med meg hjem siden de nominerte til Booker-langlista ble publisert mens jeg var i Denver, og jeg ble jammen revet med i år også. Spesielt siden engasjamentet til Labben og de andre Bookerbabes er så stort!

Den første av årets Bookerbøker jeg ble f35687802erdig med var Snap av Belinda Bauer. At en ren krim blir nominert til Booker er uvanlig, så da er jo forventningene at dette jo være en bra krim! Dessverre er den under par for min del. Jeg tror det er meninga at den skal være så forutsigbar som den er, men da må jo spenningen komme fra noe annet, og det syns jeg ikke at det gjør. Uansett, den handler om familien til en dame som er drept, og fokuserer særlig på eldstemann. I tillegg foregår det ubehageligheter i nabolaget. Helt ok, men neppe Bookermateriale.

36373648Den andre ut var the Mars Room av Rachel Kushner. Hvis jeg skal beskrive denne, så vil jeg si at det er sånn som å se Orange Is the New Black. Og at serien er bedre. Jeg syns det ble for mange løse tråder og for mye hopping til at jeg likte det.

 

 

 

36047860Tredje boka var jeg heldigere med. Anna Burns har skrevet en veldig bra fortelling om konflikten i Nord-Irland. Milkman er et herlig portrett av en ung jente som blir stalket av en notorisk mann med samme kallenavn som romanen. Jeg var usikker i begynnelsen om denne var noe for meg; det gikk tregt og jeg klarte ikke å få noe oversikt siden omtrent ingen har navn, men blir kalt ting som third brother-in-law og second-oldest-friend (hjelper heller ikke at alle har hundre søsken). Men etterhvert så løste det seg, og fortellerstemmen er virkelig herlig. Anbefales!

 

h%qoZCeRRqa+2jAHxdXE4gI tillegg til Denver, så ble Toronto besøkt på min Amerikaferd. Mitt første møte med Amerika var nettopp Toronto for ganske så nøyaktig 10 år siden, og det ble et herlig gjensyn. Jeg gjorde ikke stort annet enn å vandre rundt, besøke bryggerier (ja, her kan de også brygge øl) og suge til meg storbyen. Utgangspunktet for hele turen var å få med seg the National i Toronto og det var en fantastisk konsert! Jeg tok meg også tid til litt bokhandling, fant en fin bokhandel uten air con, og der ble Jamaica Inn av Daphne du Maurier (sa jo det) og the Book of Illusions av Paul Auster med hjem. Hun bak kassa anbefalte en fin, men sliten bar med fantastisk bakgård som et bra lesested. At puben het the Cloak and Dagger var jo bare en bonus. (Husker dessverre ikke hva bokhandelen het, men den ligger et par innganger lengre ned i gata på samme side). Det eneste negative med Toronto var tordenværet som gjorde at jeg ble et helt døgn forsinka på hjemveien og måtte overnatte på et strømløst hotell. Men i etterkant er det jo sånne ting som gjør at man får en god historie å fortelle.

50618Og takket være tordenvær, så ble også flyet såpass forsinka i New York at jeg fikk lest ferdig the Book of Illusions (2002) før flyet tok av. Boka handler om en forfatter som mister hele familien i en flystyrt og som i sorgen finner et prosjekt som holder han i live. Prosjektet handler om å skrive om en ukjent filmregissør, som er antatt død. Men etter at boka er publisert får han mystiske henvendelser. Boka var underholdende, men jeg har nok lest litt for mange lignende bøker til å la meg sjarmere helt. Og slutten var helt forutsigbar.

 

Post-ferie innlegg done! I tillegg til Bookermania, så leser jeg også August Is a Wicked Month av Edna O’Brien, for å balansere det nye med litt klassisk. Skal prøve å oppdatere bloggen litt jevnligere. Og få lest noe norsk 2018. Gleder meg til Stavanger om ei måned!

ny favoritt!

… skulle være overskriften på et innlegg som jeg skulle publisere tidlig i januar. Det skulle handle om Øst for Eden (John Steinbeck, 1952), somer den beste boka jeg har lest på lenge, ja, kanskje til og med noensinne. Men jeg strevde med ordene og plutselig hadde det gått et halvt år. Kanskje det er umulig å beskrive Øst for Eden? Kort fortalt handler den om to familier, Hamilton og Trask i Salinas og foregår over flere generasjoner. Bakpå står det at de presterer å etterligne både Adam og Eva pluss Kain og Abel. Cathy er den ondeste/beste karakteren jeg har møtt – herregud for et kvinnfolk! Jeg vet at dette er en bok jeg kommer til å lese flere ganger siden jeg tviler på at man får med seg alle nyansene den ene gangen. Men tviler på at det blir den første boka jeg leser hvert år.

Siden januar har jeg lest mye, men ikke nok til at jeg er ajour med Goodreads målet mitt med 50 bøker. Er fortsatt to bak skjema. Heldigvis er det forsatt nesten ei måned igjen av sommerferien, og akkurat nå leser jeg Stillitsen av Donna Tartt (2013) for harde livet for å bli ferdig med den før flyet går til Denver på tirsdag. Ikke at det er noe vanskelig, siden boka er høyst drivende. Vedder også på at jeg kommer til å grine på et eller annet tidspunkt. Den feier seg også inn i rekken av bøker lest i sommer som handler om staselige eiendommer og rare familier.

Det be24826361gynte med at jeg leste Skjønnhet er et sår av Eka Kurniawan (2002). Historien begynner med en prostituert som står opp fra grava. Hun har levd et innholdsrikt liv, blant annet startet hennes karriere som gledespike for japanske soldater under den andre verdenskrig. Romanen inneholder mye og var særdeles underholdende. Men jeg tror jeg gjorde den store feilen og leste de siste to hundre sidene i et jafs, noe som gjorde at jeg ble lei og utålmodig. Boka hadde nok fortjent noe bedre konsentrasjon enn det jeg hadde å gi.

12873

Den andre boka som virkelig tok meg med storm dette året er Rebecca av Daphne du Maurier (1938). Den atmosfæren som grep tak i meg fra første setning er vanskelig å beskrive, men jeg levde meg virkelig inn i historien. Jeg ble også overrasket over hvor uventet handlingen ble, jeg hadde forventet meg litt gufs. Men at det skulle bli en kriminalroman var uventet. Jeg skal få somlet meg til å se filmversjonen av Hitchcock før eller senere. Dette er en bok jeg skulle ønske jeg leste i min ungdomstid, men heldigvis var det aldri for sent. Anbefales på det varmeste!

18045891

Tredje boka i staselige eiendommer og rare familier var Åpne sår av Gillian Flynn (2006). Den handler om en journalist som må tilbake til hjembyen for å skrive om mord på to småjenter. Temmelig makaber bok, men hjelp så det gikk unna. Likte denne mye bedre enn Gone Girl, selv om den er lite realistisk. En miniserie er tilgjengelig på HBO Nordic – jeg skal se den når høstmørket setter inn.

 

 

Ellers bør Molde/Amerika-kvartetten til Edvard Hoem få hederlig omtale. De gikk ned på strak arm. Jeg har også klart å få en sakprosa under beltet, nemlig Min europeiske familie av Karin Bojs (2015). Interessant hvis du er interessert i slektsforskning, historie og arkeologi. Jeg leste den mens jeg ventet på DNA-resultatet og den hjalp veldig til å få plass hvor man stammer fra (som heldigvis ikke var særlig overraskende).  Er også overrasket hvor lite nytt jeg har lest – fikk nok en real overdose i fjor med hele Bookerlista og litt vel mange norske. Jeg har faktisk bare lest en 2018bok, og det var Macbeth av Nesbø. Vi får se hva Booker kommer opp med i år, er litt avventende, men det er jo umulig å ikke ble engasjert når man leser det Labben skriver. Jeg kommer garantert til å kjøpe noen bøker på min Amerikareise, så vi får se hva som får bli med i kofferten hjem (jeg gjetter noe nytt og noe Daphne du Maurier).

 

norsk på norsk 2017.

Nå er nominasjonene sendt inn til Bokbloggerprisen 2017. Jeg kan avsløre at av det jeg har lest, så ble fire nominert til årets roman og ei til åpen klasse. Jeg trodde jeg hadde lest flere norsk2017 bøker enn det jeg faktisk har gjort; grunnen er nok at jeg har fått en liten overdose norsk samtidslitteratur. Jeg er uansett spent på hva som dukker opp på langlista, og håper jeg rekker å lese noen før jokeren skal inn (edit: langlista er ute. Og jeg har lest 2/6 romaner og 1/6 i åpen klasse. Jeg har allerede mine jokerkandidater klare, så da er det jo null stress. I år skal jeg få til å lese kortlista i begge klassene.)

Her kommer kortomtaler i kronologisk rekkefølge, minus Chicks o’hoi av ANP og Tørst av Jo Nesbø fordi jeg gidder bare ikke.

Berge av Jan Kjærstad

En toppolitiker og familien hans blir funnet drept på ei hytte i Nordmarka. Vi følger Berge som er en eks av dattera i familien, en journalist og dommeren i saken i ettertida. Jeg likte historien, men syns det ble litt vanskelig med at det skulle være en 22. juli historie og samtidig ikke være det. Hvis det ikke skulle være det; hvorfor ikke bruke et fiktivt parti? Tre måneder etter jeg leste boka husker jeg faktisk ingenting av historien – og det er et dårlig tegn. Sikkert min feil, og ikke bokas.

 
Talte dager av Heidi Linde

 Vi følger et knippe mennesker som alle strir med sitt et par dager før ei ulykke inntreffer. Jeg liker menneskene i boka, de er troverdige og det var lett å bli revet med. Pluss for lærerliv og finske gener (lett å kjenne seg igjen i). Linde har blitt en av forfatterne som jeg skal følge forfatterskapet til.

The Hills av Matias Faldbakken

Historien følger en kelner på the Hills, en av Oslos veletablerte restauranter og hans interaksjon med gjestene og kollegene sine. Ideen bak boka er god, og selv om den var velskrevet og til tider underholdende, så klarte jeg ikke å ta karakterene eller settingen seriøst. Det ble rett og slett for utenkelig for meg at man blir så opptatt av gjestene sine og at man blir helt satt ut av den minste uregelmessighet.


Fanny og mysteriet i den sørgende skogen av Rune Christiansen

Fanny bor alene i barndomshuset etter at foreldrene dør. Hun går på videregående inne i byen, har sine rutiner og er ganske ensom. Hun utfører liksom bevegelsene, men er ikke til stede, og bruker mye av tida på å tenke på det som har vært og det som ikke er der. Boka er fin og stillferdig, men jeg syns den manglet driv eller noe.


Begynnelser av Carl Frode Tiller 

 Terje ligge på sykehuset etter et selvmordsforsøk og har sine nærmeste rundt seg. Historien begynner i nuet og går tilbake i tid, og vi får innblikk i hvordan Terje og livet hans har vært og hva som får han til å ta de valgene han gjør. Boka er sår, brutal og nydelig. Og Terje er en person det er lett å like (og kjenne seg igjen i), selv om han ikke virker helt enkel å ha med og gjøre. Den soleklare norsk2017favoritten for min del. 

 Grensen av Erika Fatland

 Obligatorisk lesestoff for oss som er oppvekst på russergrensa. Og jeg kosa meg glugg! Å reise rundt grensa til Russland høres ut som en god ide, men er nok galskap når man tenker på avstand og ikke landene som ligger rundt Russland. Jeg fant noe fascinerende ved hvert land, og lo så høyt enkelte ganger at mamma spurte hva jeg lo av. Da ristet jeg bare på hodet og svarte Sovjetunionen. Boka er rett og slett fantastisk og inspirerende (noen som blir med til Georgia i sommer?).  Hvis jeg må trekke ned noe, så savnet jeg flere kart (særlig over utbryterrepublikkene).

Ankomst av Gøhril Gabrielsen 

En kvinnelig forsker skal tilbringe en periode alene på et ensomt sted langs Finnmarkskysten. Det er mørketid og gradvis dekning. Vi følger hennes kamp mot elementene og ensomheten, hun har et turbulent forhold bak seg og har akkurat innledet et forhold til en annen mann. Hun tenker også stadig på de som har bygd huset hun oppholder seg i, og ser rett og slett syner på høylys dag. Boka er drivende, men jeg har nok lest litt for mange lignende historier til at det gjør særlig inntrykk (sjekk ut Sarah Moss og Michelle Paver). Og jeg ønsker meg mindre bruk av kolon og mer innhold.

(note to self: skriv om bøkene med en gang du har lest dem, og ikke månedsvis senere.)

man booker 2017, del to.

Jeg har gjort det utrolige umulige! I år har jeg lest hele langlista til Man Booker. Jeg har som regel endt opp med å kjøpe hele langlista de siste årene, men dette er første gangen jeg faktisk leser hele også. Spoiler alert: vinneren var den boka jeg likte minst.

4 3 2 1 av Paul Auster (2017)

 Denne giganten av en bok var helt fantastisk helt til det siste kapitlet, som bare ødela hele boka for meg. Hvorfor?! Fergusons fire alternative liv, litt etter litt. Vanskelig å holde styr på, men heldigvis er Auster flink med å minne leserne på hvilken Ferguson det er snakk om. Fengende og alle fire livene er like troverdige. Og jeg fikk lyst til å dykke ned i Austers forfatterskap, noe som er bra siden han har en del bøker på 1001-lista. Anbefales! (Men lukk boka før det siste kapitlet).

Autumn av Ali Smith (2016)

 Så dette er visst den første Brexit-romanen. Heldigvis er den mer enn det. Den handler om Elizabeth og Arthur som er naboer og gode venner selv om det er rundt sytti år mellom dem. Litt etter litt får vi historien om vennskapet og livet til Arthur. Jeg lo høyt når Elizabeth prøver å skaffe seg nytt pass, det er liksom den moderne verden i et nøtteskall. Språket er nydelig og stillferdig, lik handlinga. Dette er min første Ali S., og jeg er glad jeg har et par bøker til av henne. Og så gleder jeg meg til fortsettelsen på årskavalkaden hennes.

Solar Bones av Mike McCormack (2016)

Boka inneholder kun en setning, men er på 265 sider. Rett og slett imponerende! Og vanskelig å ikke miste tråden. Hvis jeg skal oppsummere setningen, så vil jeg si at den handler om det moderne Irland. Fortelleren er en familiemann som bekymrer seg over sin syke kone, sin sønn i Australia og dattera som sjokkerte han ved å stille ut bilder malt med eget blod. Og så er det jobben da. Jeg sverger at den er mer spennende enn den høres ut. Men vanskelig, så her må alle hjerneceller og leseteknikker tas i bruk.

Lincoln in the Bardo av George Saunders (2017)

Vinneren av Man Booker 2017. Og den jeg likte minst. Den handler om Willie, sønnen til Abraham Lincoln som befinner seg i bardoet, som visstnok er tibetansk for stedet mellom døden og det neste livet/himmelen/whatever. Historien har altfor mange fortellerstemmer, og jeg slet skikkelig med å holde styr på hvem som var hvem og handlingen. Mulig at å dra denne rundt Washington DC ikke hjalp (selv om det burde, siden det er der handlingen foregår), tror boka hadde passet bedre på nattbordet enn på ulike kafebord.

 Elmet av Fiona Mozley (2017)

Favoritten! Daniel bor sammen med faren og sin eldre søster, Cathy, utenfor allfarvei i Elmet. De har tatt over eiendommen hvor mora deres bodde, noe som er ulovlig i følge grunneieren. Sånt blir det selvsagt bråk av. Boka er en tidløs typisk den lille mot den store i samfunnet, og man bare vet at noe fælt kommer til å skje. Hvis jeg skal trekke den på noe, så er det disse nåtidbeskrivelsene som man ikke skjønner mye av før man har kommet til slutten. Og Cathy er tøffere enn Katniss for å si det sånn. Leslesles!

Reservoir 13 av Jon McGregor (2017)

 Ei tenåringsjente som er på ferie forsvinner i et lite lokalsamfunn. Hvor har hun blitt av? I årene som følger går tankene til innbyggerne stadig tilbake til jenta og familien hennes, samtidig som livet går videre. Det er en stillferdig roman om det daglige livet på den britiske landsbygda; oppturer og nedturer, kjærlighet og skilsmisse, fødsler og død. Jeg likte den veldig godt, men det gikk veldig tregt. Det var sikkert meg, og ikke boka.

Exit West av Mohsin Hamid (2017)

Denne var jeg mest skeptisk til, siden så mange andre leste den og fant den ikke verdig. Heldigvis valgte jeg å lese den lell. Historien er lagt til en nær framtid, hvor det bryter ut krig i et land og Nadia og Saeed innleder et kjærlighetsforhold. De velger å flykte ved hjelp av å bruke magiske dører som leder fra et rom til et annet en eller annen plass i verden. Historien om Nadia og Saeed er veldig troverdig, og jeg koste meg på reisen deres, selv om det var lite gull og grønne skoger. Og jeg skulle ønske det fantes magiske dører, bare ikke i min egen leilighet. Nok et nytt møte med en forfatter, selv om jeg har flere av bøkene hans på hylla.

Swing Time av Zadie Smith (2016)

Vennskapsroman. To jenter vokser opp i et smårøft nabolag i London, og de driver begge med ballett. Årene går, og vennskapet famler. Den ene, Tracey, fortsetter med dans, mens den andre, fortelleren, får seg jobb hos en superstjerne som hun digget i ungdomstida. Det er mye som skjer i romanen, og den var alltid i bakhodet når jeg ikke leste. Mest fråtset jeg vel i kjendisskandalen og at handlinga var lagt til flere steder.

Konklusjonen etter årets Bookerlesing, må bli at det har vært mye leseglede! Heldigvis. Gleder meg faktisk allerede til neste år. Resten av året skal brukes til å lese alt annet enn 2017-bøker og amerikanere (selv om både Eugenides og Egan frister veldig). Unntaket er muligens noen flere norske 2017, men jeg kjenner at jeg har blitt mettet på det også (innlegg kommer snart). Fokuset bør være på klassikere fra ikke-engelskspråklige land i et desperat attempt to tip the scales og nå flere lesemål for 2017.

man booker 2017.

Nå når kortlista er annonsert, så tenkte jeg at det er på tide å oppsummere det jeg har rukket å lese så langt (og gi livstegn fra meg – hei!). Jeg har så langt lest fem av bøkene + begynt på to, noe som må være rekord. Men det er også veldig typisk at kun den ene av dem jeg har lest (+ 4 3 2 1 som jeg er 200 sider inni) som havna på kortlista. Og enda mer typisk at det er den jeg har likt minst. 

the Ministry of Utmost Happiness av Arundhati Roy (2017)

Denne ble sporenstreks lagt til på ønskelista mi når jeg fant ut at Roy kom ut med ny roman (den første siden den fantastiske Guden for små ting) og kjøpte den ved første anledning. Som de fleste andre indiske bøker, så er det omtrent umulig å si hva den egentlig handler om; unntatt at det er om India. Det starter med Aftab som er tvekjønnet og oppfostret som gutt, men som bare vil være jente. Transpersoner blir kalt hijra i India og omtalt som det tredje kjønn og det er ikke uvanlig at de bor sammen i små samfunn, som Aftab, senere Anjum. Selv om historien i hovedsak handler om Anjum, så er det en drøss med andre skjebner, fra maoister til Kashmir-konflikten, til nyrike indere og lutfattige. Jeg syns begynnelsen med Aftab var vel glatt før det glade kaos tok over og jeg ble helfrelst. Det er en bok som lærer deg masse om India, selv om den kan være forvirrende. Ergo så burde denne ha vært på kortlista. Anbefales!

 the Underground Railroad av Colson Whitehead (2016)

 Årets store boksnakkis og vinneren av Pulitzerprisen. Og for mange et sjokk at den ikke kom med på kortlista. Jeg kjøpte allerede boka i august i fjor, men fikk ikke somlet meg til å lese den før et helt år var gått. Den følger slavejenta Coras reise med den underjordiske jernbanen gjennom et fiktivt USA. Jeg slukte historien rått, den var skikkelig fengende og jeg likte tankespinneriet om hvordan de forskjellige amerikanske statene kunne ha utviklet seg. Men i ettertid så er det meste glemt, og jeg tenker også at dette ble kanskje litt vel simpelt og nesten young adult fiction-aktig. Så jeg føler ikke at det er noe tap at den ikke rakk opp til kortlista.

History of Wolves av Emily Fridlund (2017)

Nok ei bok som jeg hadde i hylla før langlista ble annonsert. Og den eneste av dem jeg har lest som havna på kortlista. Linda vokser opp i skogen i Minnesota og er utstøtt siden hun vokste opp i en sekt. Så da et ungt ektepar med et lite barn flytter inn i huset på andre siden av vannet, benytter hun seg av sjansen til å finne tilhørighet, noe som senere får store konsekvenser. Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hvorfor, men denne historien var langt fra en innertier hos meg. Kanskje jeg har lest litt for mange lignende bøker? Den ble dessverre for kjedelig(!) og forutsigbar, men ga meg i det minste lyst til å finne mer ut om Christian Science.

Days Without End av Sebastian Barry (2016)

Denne boka altså! Sebastian Barry ble et nytt bekjentskap som jeg definitivt skal lese mer av. Boka er så langt min favoritt Booker 2017. Thomas er en ung fattig ire som verver seg som amerikansk soldat under indianerkrigene på 1800-tallet. Her møter han John Cole som raskt blir hans beste venn og elsker. Etter tjenesteperioden søker de jobb som drag queens (i mangel på et bedre historisk ord) og tilfeldighetene fører til at de adopterer ei indianerjente før borgerkrigen bryter ut. Med en gang jeg vendte meg til skrivestilen og sluttet å irritere meg over grammatikken og skrivefeilene (noe som er umulig når man er vant til å rette alle feil), så ble jeg betatt. Historien er vill, vakker, morsom og nådeløs. Jeg tror ikke det er mange bøker som klarer å slå denne i år.

Home Fire av Kamila Shamsie (2017)
Tre søsken mister begge foreldrene tidlig, og storesøstera Isma har lenge hatt ansvaret for tvillingene Aneeka og Parvaiz, men hun velger å dra til USA for å studere. Aneeka studerer juss i London, mens Parvaiz forsvinner til Syria for å kjempe for IS. Historien skal være en gjenfortelling av Antigone, noe som sa meg svært lite, og jeg klarte ikke helt å se sammenhengen etter å ha lest meg litt opp på Antigone. Men det betyr ikke at jeg ikke likte det jeg leste. Jeg syns Shamsie forteller en relevant historie og jeg liker det at den er fortalt fra forskjellige vinkler. Men jeg datt litt av til tider, og særlig når det nærmet seg det store klimakset.

Jeg holder også på med 4 3 2 1 av Paul Auster, som er veldig interessant, men det er vanskelig å holde styr på de forskjellige livene. Jeg var skeptisk siden jeg ikke har klart å fullføre the New York trilogy. Den er jo gigantisk (over 800 sider), så det kan ta en stund før jeg blir ferdig. På nattbordet ligger Solar Bones av Mike McCormack. Jeg er fascinert av at boka bare inneholder ei setning, men det må da være verdens lengste setning. Jeg syns det er vanskelig å lese bøker som er delt inn i laaaange kapitler og særlig hvis de er uten ordentlige avsnitt, så dette er jo nesten tortur. Men jeg har funnet en løsning som fungerer. Hovedproblemet er at det er nattbordboka og jeg er som regel for trøtt til å klare og konsentrere meg. Og dette er virkelig ei bok som krever hjernekapasitet, men heldigvis er den bra.

Dette kan faktisk bli året der jeg leser alle de nominerte til Bookerprisen. Mest fordi jeg har kasta alle lesemål og konkluderer at jeg fortsatt har goooood tid til å rekke 250 bøker før jeg blir 40. Men vi får se når året nærmer seg slutten og jeg innser at jeg ikke har lest noe av det jeg burde ha lest i år (inkludert nye norske). Heldigvis er livet mer enn burde-burde, og så lenge jeg liker Bookerbøkene, så kjører jeg på (i spedt litt annet).

norsk på norsk 2016

For å kvalifisere meg til å nominere bøker til bokbloggerprisen2016, så må jeg vel få fingeren ut og skrive litt om de norske bøkene jeg leste i fjor. Og jeg har lest mye norsk2016 (til meg å være), hele 15 bøker ble det.

Fjorårets lesing kan vel sies å være midt på treet. Med et par unntak. Jeg kan vel også avsløre at både Vigdis Hjorth og Monica Isakstuen havnet i avbrutt-kategorien. Skammer meg heller ikke så særlig over det, de funka bare ikke for meg.

Det som fungerte var å lese om steder jeg har tilknytning til. Jeg falt pladask for Brødre av Erling E. Guldbrandsen som er satt til Nordlandskysten og Oslo. Og det skal mye til for å falle for en bok som er så brutal. Det eneste negative med boka er slutten, som var way way over the top. Nordnorsk julesalme av Hild Haaheim var jo et enkelt valg når den handler om Kirkenes og slekt. Jeg kom meg også igjennom et par bøker som nevner Nittedal, og  Fjällräven Gul av Tiril Broch Aakre var den som nådde høyest opp. Det er rart å lese bøker satt til plasser som du kjenner veldig godt. Apropos slekt, broren til tippoldemor var kokken Lindstrøm, og jeg ble ekstra konsentrert når navnet hans ble nevnt i Amundsen av Espen Ytreberg.

Mange norske forfattere har nok tatt utgangspunkt i den berømte åpningssetningen i Anna Karenina. Eller så har jeg vært veldig flink til å plukke ut bøker som handler om familier som sliter. I tillegg til de som jeg allerede har nevnt, så må bare Et godt liv av Jens M. Johansson nevnes. Rett og slett nydelig. Birgit Alms Endelig skal vi le fortjener også hederlig omtale.

Jeg har vært dårlig til å lese bøker som kan nomineres i åpen klasse. I år ble det kun to. Åsne Seierstads To søstre har blitt diskutert med familie, venner og kollegaer. Superviktig og interessant bok! Den andre var Når historien slutter, den siste boka i I morgen er alt mørkt-trilogioen til Sigbjørn Mostue. Prikken over i-en, rett og slett.

Andre bøker som er lest og ikke helt glemt: Cathrine Everlid – Drømmer fra Texaco, Nicolai Houm – Jane Ashlands gradvise forsvinning og Birger Emanuelsen – Anna og kjærligheten. Bøker som er lest og nesten glemt: Victoria Bø – Adresse Alberta, Silje Aanes Fagerlund – Eneste, Geir Pollen – En spøkelseshistorie og Nikolaj Frobenius – Alle mine demoner. Den siste boka jeg rekker å lese før nominasjonsfristen er Havende av Gunstein Bakke – så langt liker jeg den.

Den beste boka? Max, Mischa og Tetoffensiven av Johan Harstad. Det tok meg over et år, men herregudogfaderforeibok! Verdt hver eneste tegn og sekund. 

Og apropos den virkelighetsroman-debatten; jeg siterer Jens M. Johansson

“Alle vil bli skrevet dikt om” sa han. “Men ingen vil være karakterer i en roman.”

of whales and men.

the North Water by Ian McGuire (2016)
 Behold the man is the opening sentence, and that we really must do. The man in question, Drax, is a brute, a lover of rum and young boys. He is about to ship out with a whale boat named the Volunteer. The year is 1857, and the traditional whale ships are met with hard competitions from the steamers. The captain on the ship is deemed unlucky as he has lost ships and men before, so the atmosphere aboard the ship is nervous.

There is another man we must observe, Patrick Sumner, who has signed up to be the ship’s doctor. He has come back from India where he witnessed the siege of Delhi and the horrors of war. And because of that he is not able to sleep and function without laudanum. But as the ship’s doctor he will witness things equally as bad or even worse; venereal diseases, clubbing of baby seals, conspiracies, frost bites, rape and even murders. One thing that is for certain is that both the ship and its crew are beyond hope.

When I read the book’s description, I knew that this would be right up my alley and I’m glad it didn’t disappoint. Although it is dark, violent and gory, sometimes bordering the grotesque, I loved every word of the book. The language is crucial in order to make such a wild tale work, and it flows perfectly while being entertaining and salty. The only fault I see is that it was simply too short, I wish the author would give more details of the returns at the end.

I have a sneaking feeling that the North Water might end up as one of my 2016-favourites.

den norske bokhøsten, del tre.

Jeg har aldri lest så mange norske bøker som i år. De fleste har vært så som så, men det har da vært litt gull også. Det er heldigvis ei uke igjen til nominasjon til Bokbloggerprisen, og jeg har funnet en del kandidater, men fortsatt usikker på rekkefølgen. Forhåpentligvis rekker jeg å lese en eller to til før fristen er ute.

Vingebelastning av Helga Flatland handler om Andreas som sakte og sikkert går i oppløsning mentalt. Gjennom hans timer hos psykolog får vi et innblikk i barndommen og relasjonene hans til venner, familie og kjæresten. Jeg ble helt nærmest besatt av Andreas mens jeg leste, men dessverre så var det lett å glemme han når boka tok slutt.

En av de beste bøkene jeg har lest i år er Stjerner over, mørke under av Ingebjørg Berg Holm. Det er en historisk krim om et mord i skogen nær en kvekerbosetning. Mannen som er drept dro til Canada ti år tidligere og ingen har sett han siden. Lensmannen forteller historien i brevform og forteller også om egen skyld. Det er rett og slett en fantastisk bok som jeg håper flere får gleden av. Og at Berg Holm er en debutant er enda mer imponerende. Les!


Kledd naken av Agnes Lovise Matre rørte også sjela mi. I likhet med All the Rage handler denne også om voldtekt og den gjorde meg like forbanna. Den er veldig godt skrevet, og det eneste som virkelig irriterte meg var slutten – den ble litt for mye for meg. Enda en bok som du bør lese!

Etter å ha slitt meg igjennom Moby Dick, så var jeg svært skeptisk til Havboka (Morten A Strøksnes). Enda en bok som handler om fiske? Men der Moby Dick var kjedelig og endeløs, var Havboka underholdende og altfor kort. Jeg koste meg skikkelig! Det mest utrolige er at dette ikke er skjønnlitteratur, men faktafaen. Denne er en sterk konkurrent til A Little Life om årets bok.

Den siste norske boka i 2015 ble Alt inkludert av Marit Eikemo. Den sitter enda i meg, mest fordi jeg plutselig bråvåkna av en grusom ide om hva hovedpersonen egenlig drev med. Gleder meg til å diskutere denne med andre bokbloggere hvis sjansen byr seg (altså et hint til selv om å komme seg på tvangslesingskafeene i år). Uansett, den handler om en mor og et barn som bare eier en koffert og bruker finn.no til å fylle opp leiligheten og de møter mange interessante karakterer igjennom prosjektet. En tankevekkende bok om det bruk-og-kast samfunnet Norge har blitt. Nok en bok som du bør lese!

I tillegg til disse, så leser jeg Max, Mischa og Tetoffensiven av Johan Harstad. Har ikke kommet så veldig langt enda, men jeg gleder meg til de resterende 900+ sidene. Jeg orker ikke å stresse meg igjennom den, så det får ta den tida det tar – kosebok med andre ord.

Godt nytt leseår!

september-december.

It’s been a dark and long autumn and I haven’t done half of the things I was supposed to. Like writing here. My reading has been mostly good, I finished my 50th book two hours before the new year. I haven’t been good at writing about the books I have read in the past few months.

The first book, read all the way back in September, was All the Rage by Courtney Summers (2015). It is about a teenager being raped at a party and no one believes her because he is the popular girl. And they bully her. The book gave me a lot of feelings, and especially the raging kind. This is a book that should be taught in schools worldwide. If you’re curious about what rape culture is all about, this book will give you an idea.

The 7th Vera Stanhope novel, the Moth Catcher by Ann Cleeves (2015) was also read in September. I wasn’t entirely won over by the last Vera novel, so I’m happy to report that she’s back on track with this one. Ann Cleeves is my go to crime writer and I regularly check when she has a new book coming out.

From June to November I have been chasing Moby Dick (Herman Melville, 1851). My chase has been as hard as Captain Ahab’s. It should have been a great read for me, but all the detours made it boring. And that’s a shame because I was totally into it until the ship left the harbour. Oh well, at least now I can understand all the references to Moby Dick. I’m hoping Ahab’s Wife will be better.

I finally got around to reading Cannery Row by John Steinbeck (1945). I should have read it before visiting Monterrey back in 2012 (possibly the most touristy place I have ever visited – we ended up with a quick stroll and an expensive Mexican restaurant before continuing to Big Sur). Anyway, it is about a group of young men in Monterrey trying to work as little as possible and party as much as they can. It is a short, entertaining read and I wanted more. I’m glad I still have a lot of Steinbeck’s work unread on my shelves.

Book #49 was Career of Evil by J.K. Rowling (as Robert Gailbraith (2015)). I haven’t been too happy about the previous Comoran Strike books but this was bloody near perfect. It is surprisingly and delightfully dark, nearly grotesque and I was unable to put it down. I hope Rowling will never stop writing!

The final book of last year was Thousand Cranes by Yasunari Kawabata (1952). I chose it because of its length, 147 pages. It is about a young man attending a tea ceremony with 3 sexually frustrated women (okay, that was maybe taking it too far, but you can definitely feel the sexual tension between him and the women). It is a beautiful book and I fear I didn’t give it the attention it deserved as the clock was ticking towards midnight. Kawabata is an author I will definitely read more of, having won the Nobel prize and all.

Noon at the darkest day of the year in Jarfjord, Norway.

Happy New Year!

den norske bokhøsten, del to.

Nok en runde med miniomtale av norske bøker. Lesingen er fortsatt i rute, men skrivinga går det tregt med. Har endelig funnet gull! Det er nå iallefall 3 bøker som er gode nominasjonskandidater til bokbloggerprisen. Planen er å få lest noen til før året er omme. Og hadde jeg bare vært like flink til å bli ferdig med Moby Dick, A Brief History of 7 Killings og Jazz, så hadde leselivet vært en lek…

Djevelens giftering av Vidar Sundstøl (2015)
Tags: crime and mystery


Max Fjellanger har dratt hjem til Norge for å gå i begravelsen til en tidligere politikollega i Telemark. De hadde jobbet sammen med en forsvinningssak som fremdeles er uoppklart, men så rystende at begge to valgte å slutte i jobben. Hvorfor hadde kollegaen vendt tilbake til åstedet så mange år senere? Max Fjellanger tviler på at kollegaens dødsfall er naturlig som politiet hevder og starter sin egen etterforskning.

Jeg var en av dem som leste Minnesotatrilogien med hjertet i halsen, så jeg gledet meg veldig til ny krim fra Sundstøl. Og den engasjerte og fikk med meg, helt til det nærmet seg slutten. Da gikk det altfor fort i svingene og det var for mange løse tråder til at jeg fant det troverdig. Og det ritualet da… sukk. Men jeg kan se for meg Max og Tirill som privatetterforskere i USA.

Ingrid Winters makeløse mismot av Janne S. Drangsholt (2015)
Tags: family and self, war and travel, books that made me laugh


Ingrid Winter har det ikke lett. Hun har budt over evne på et hus, kollegaene skylder på henne når det blir oppvigleri på instituttet og hverdagen er ikke lett. Og på toppen av alt så skal hun til St. Petersburg for å overbevise russerne om at de bør samarbeide med universitetet.

Morsom og lettlest bok som fikk meg til å savne St. Petersburg og universitetslivet. Ingrid blir kanskje litt vel nevrotisk for min del, og særlig det som skjer på instituttet er litt for absurd. Og dessverre så er boka fort glemt. Men les den så absolutt hvis du har behov for noen som takler hverdagen verre enn deg!

Fortellingen om øde av Idag Hegazi Høyer (2015)
Tags: family and self, explorers/adventures, crime and mystery, war and travel

Carlo er lei av mennesker og det siviliserte samfunn. Han stikker til Galapagos hvor han blir eneboer. Men han får ikke være alene lenge for hans beretninger om øya fascinerer i Europa, og et ungt ektepar flytter til øya, etterfulgt av en gal baronesse og hennes harem.  Boka er basert på en sann historie.

Jeg var en av de som frydet seg når Ida Hegazi Høyer fortalte om den nye boka si på bbp14, så forventningene var høye. Og jeg koste meg, helt til jeg nærmet meg slutten. Da virket den uferdig og at hele handlingen gikk på hurtigspoling. Og det er synd, for jeg heier på Ida. Det jeg liker best med romanene hennes er språket. Jeg merket at når jeg leste denne så begynte jeg å tenke på samme måte som romanen er skrevet (ja, jeg er litt merkelig).

Lev vel, alle av Hilde K. Kvalvaag (2015)
Tags: family and self, war and travel, books you should read

Gunhild tar med seg den 16 år gamle sønnen sin til Vancouver Island på sommerferie. Det var hit oldefaren dro for å tjene penger mens kona og seks barn ble igjen i Norge. Han kom aldri tilbake og Gunhild vil gjerne finne ut hvorfor. Hennes sønn, Knut, har slutta på skolen etter en voldsepisode og hun håper turen til Canada får han på rett spor igjen.

Jess! Endelig en bok hvor jeg ble helt revet med. Den traff meg midt i alle følelsene og ga meg mye å tenke på. Det hjalp kanskje at den er lagt til en av favorittstedene mine og at den handler om slektsforskning (akkurat nå leser jeg flere kirkebøker enn vanlige bøker). Og så er det språket da. Nydelig. Håper flere for øynene opp for denne for det fortjener Kvalvaag.

Marlens historie (I morgen er alt mørkt #2) av Sigbjørn Mostue (2015)
Tags: young adult fiction, it’s the end of the world as we know it, family and self, books you should read

Oppfølger til Brages historie. Les den først! Jeg skal ikke si noe om innholdet unntatt at denne ikke begynner der Brages historie slutter, men er en parallellhistorie fra Marlens synspunkt. Tror jeg hadde mer hjertet i halsen når jeg leste denne, og det har nok noe med det som dessverre ofte skjer med kvinner når katastrofer inntreffer. Og det er jeg kjempeglad for at Sigbjørn Mostue fokuserer på, for det syns jeg har manglet i mange andre post-apokalyptiske bøker. Når kommer bok 3??