man booker 2017, del to.

Jeg har gjort det utrolige umulige! I år har jeg lest hele langlista til Man Booker. Jeg har som regel endt opp med å kjøpe hele langlista de siste årene, men dette er første gangen jeg faktisk leser hele også. Spoiler alert: vinneren var den boka jeg likte minst.

4 3 2 1 av Paul Auster (2017)

 Denne giganten av en bok var helt fantastisk helt til det siste kapitlet, som bare ødela hele boka for meg. Hvorfor?! Fergusons fire alternative liv, litt etter litt. Vanskelig å holde styr på, men heldigvis er Auster flink med å minne leserne på hvilken Ferguson det er snakk om. Fengende og alle fire livene er like troverdige. Og jeg fikk lyst til å dykke ned i Austers forfatterskap, noe som er bra siden han har en del bøker på 1001-lista. Anbefales! (Men lukk boka før det siste kapitlet).

Autumn av Ali Smith (2016)

 Så dette er visst den første Brexit-romanen. Heldigvis er den mer enn det. Den handler om Elizabeth og Arthur som er naboer og gode venner selv om det er rundt sytti år mellom dem. Litt etter litt får vi historien om vennskapet og livet til Arthur. Jeg lo høyt når Elizabeth prøver å skaffe seg nytt pass, det er liksom den moderne verden i et nøtteskall. Språket er nydelig og stillferdig, lik handlinga. Dette er min første Ali S., og jeg er glad jeg har et par bøker til av henne. Og så gleder jeg meg til fortsettelsen på årskavalkaden hennes.

Solar Bones av Mike McCormack (2016)

Boka inneholder kun en setning, men er på 265 sider. Rett og slett imponerende! Og vanskelig å ikke miste tråden. Hvis jeg skal oppsummere setningen, så vil jeg si at den handler om det moderne Irland. Fortelleren er en familiemann som bekymrer seg over sin syke kone, sin sønn i Australia og dattera som sjokkerte han ved å stille ut bilder malt med eget blod. Og så er det jobben da. Jeg sverger at den er mer spennende enn den høres ut. Men vanskelig, så her må alle hjerneceller og leseteknikker tas i bruk.

Lincoln in the Bardo av George Saunders (2017)

Vinneren av Man Booker 2017. Og den jeg likte minst. Den handler om Willie, sønnen til Abraham Lincoln som befinner seg i bardoet, som visstnok er tibetansk for stedet mellom døden og det neste livet/himmelen/whatever. Historien har altfor mange fortellerstemmer, og jeg slet skikkelig med å holde styr på hvem som var hvem og handlingen. Mulig at å dra denne rundt Washington DC ikke hjalp (selv om det burde, siden det er der handlingen foregår), tror boka hadde passet bedre på nattbordet enn på ulike kafebord.

 Elmet av Fiona Mozley (2017)

Favoritten! Daniel bor sammen med faren og sin eldre søster, Cathy, utenfor allfarvei i Elmet. De har tatt over eiendommen hvor mora deres bodde, noe som er ulovlig i følge grunneieren. Sånt blir det selvsagt bråk av. Boka er en tidløs typisk den lille mot den store i samfunnet, og man bare vet at noe fælt kommer til å skje. Hvis jeg skal trekke den på noe, så er det disse nåtidbeskrivelsene som man ikke skjønner mye av før man har kommet til slutten. Og Cathy er tøffere enn Katniss for å si det sånn. Leslesles!

Reservoir 13 av Jon McGregor (2017)

 Ei tenåringsjente som er på ferie forsvinner i et lite lokalsamfunn. Hvor har hun blitt av? I årene som følger går tankene til innbyggerne stadig tilbake til jenta og familien hennes, samtidig som livet går videre. Det er en stillferdig roman om det daglige livet på den britiske landsbygda; oppturer og nedturer, kjærlighet og skilsmisse, fødsler og død. Jeg likte den veldig godt, men det gikk veldig tregt. Det var sikkert meg, og ikke boka.

Exit West av Mohsin Hamid (2017)

Denne var jeg mest skeptisk til, siden så mange andre leste den og fant den ikke verdig. Heldigvis valgte jeg å lese den lell. Historien er lagt til en nær framtid, hvor det bryter ut krig i et land og Nadia og Saeed innleder et kjærlighetsforhold. De velger å flykte ved hjelp av å bruke magiske dører som leder fra et rom til et annet en eller annen plass i verden. Historien om Nadia og Saeed er veldig troverdig, og jeg koste meg på reisen deres, selv om det var lite gull og grønne skoger. Og jeg skulle ønske det fantes magiske dører, bare ikke i min egen leilighet. Nok et nytt møte med en forfatter, selv om jeg har flere av bøkene hans på hylla.

Swing Time av Zadie Smith (2016)

Vennskapsroman. To jenter vokser opp i et smårøft nabolag i London, og de driver begge med ballett. Årene går, og vennskapet famler. Den ene, Tracey, fortsetter med dans, mens den andre, fortelleren, får seg jobb hos en superstjerne som hun digget i ungdomstida. Det er mye som skjer i romanen, og den var alltid i bakhodet når jeg ikke leste. Mest fråtset jeg vel i kjendisskandalen og at handlinga var lagt til flere steder.

Konklusjonen etter årets Bookerlesing, må bli at det har vært mye leseglede! Heldigvis. Gleder meg faktisk allerede til neste år. Resten av året skal brukes til å lese alt annet enn 2017-bøker og amerikanere (selv om både Eugenides og Egan frister veldig). Unntaket er muligens noen flere norske 2017, men jeg kjenner at jeg har blitt mettet på det også (innlegg kommer snart). Fokuset bør være på klassikere fra ikke-engelskspråklige land i et desperat attempt to tip the scales og nå flere lesemål for 2017.

man booker 2017.

Nå når kortlista er annonsert, så tenkte jeg at det er på tide å oppsummere det jeg har rukket å lese så langt (og gi livstegn fra meg – hei!). Jeg har så langt lest fem av bøkene + begynt på to, noe som må være rekord. Men det er også veldig typisk at kun den ene av dem jeg har lest (+ 4 3 2 1 som jeg er 200 sider inni) som havna på kortlista. Og enda mer typisk at det er den jeg har likt minst. 

the Ministry of Utmost Happiness av Arundhati Roy (2017)

Denne ble sporenstreks lagt til på ønskelista mi når jeg fant ut at Roy kom ut med ny roman (den første siden den fantastiske Guden for små ting) og kjøpte den ved første anledning. Som de fleste andre indiske bøker, så er det omtrent umulig å si hva den egentlig handler om; unntatt at det er om India. Det starter med Aftab som er tvekjønnet og oppfostret som gutt, men som bare vil være jente. Transpersoner blir kalt hijra i India og omtalt som det tredje kjønn og det er ikke uvanlig at de bor sammen i små samfunn, som Aftab, senere Anjum. Selv om historien i hovedsak handler om Anjum, så er det en drøss med andre skjebner, fra maoister til Kashmir-konflikten, til nyrike indere og lutfattige. Jeg syns begynnelsen med Aftab var vel glatt før det glade kaos tok over og jeg ble helfrelst. Det er en bok som lærer deg masse om India, selv om den kan være forvirrende. Ergo så burde denne ha vært på kortlista. Anbefales!

 the Underground Railroad av Colson Whitehead (2016)

 Årets store boksnakkis og vinneren av Pulitzerprisen. Og for mange et sjokk at den ikke kom med på kortlista. Jeg kjøpte allerede boka i august i fjor, men fikk ikke somlet meg til å lese den før et helt år var gått. Den følger slavejenta Coras reise med den underjordiske jernbanen gjennom et fiktivt USA. Jeg slukte historien rått, den var skikkelig fengende og jeg likte tankespinneriet om hvordan de forskjellige amerikanske statene kunne ha utviklet seg. Men i ettertid så er det meste glemt, og jeg tenker også at dette ble kanskje litt vel simpelt og nesten young adult fiction-aktig. Så jeg føler ikke at det er noe tap at den ikke rakk opp til kortlista.

History of Wolves av Emily Fridlund (2017)

Nok ei bok som jeg hadde i hylla før langlista ble annonsert. Og den eneste av dem jeg har lest som havna på kortlista. Linda vokser opp i skogen i Minnesota og er utstøtt siden hun vokste opp i en sekt. Så da et ungt ektepar med et lite barn flytter inn i huset på andre siden av vannet, benytter hun seg av sjansen til å finne tilhørighet, noe som senere får store konsekvenser. Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hvorfor, men denne historien var langt fra en innertier hos meg. Kanskje jeg har lest litt for mange lignende bøker? Den ble dessverre for kjedelig(!) og forutsigbar, men ga meg i det minste lyst til å finne mer ut om Christian Science.

Days Without End av Sebastian Barry (2016)

Denne boka altså! Sebastian Barry ble et nytt bekjentskap som jeg definitivt skal lese mer av. Boka er så langt min favoritt Booker 2017. Thomas er en ung fattig ire som verver seg som amerikansk soldat under indianerkrigene på 1800-tallet. Her møter han John Cole som raskt blir hans beste venn og elsker. Etter tjenesteperioden søker de jobb som drag queens (i mangel på et bedre historisk ord) og tilfeldighetene fører til at de adopterer ei indianerjente før borgerkrigen bryter ut. Med en gang jeg vendte meg til skrivestilen og sluttet å irritere meg over grammatikken og skrivefeilene (noe som er umulig når man er vant til å rette alle feil), så ble jeg betatt. Historien er vill, vakker, morsom og nådeløs. Jeg tror ikke det er mange bøker som klarer å slå denne i år.

Home Fire av Kamila Shamsie (2017)
Tre søsken mister begge foreldrene tidlig, og storesøstera Isma har lenge hatt ansvaret for tvillingene Aneeka og Parvaiz, men hun velger å dra til USA for å studere. Aneeka studerer juss i London, mens Parvaiz forsvinner til Syria for å kjempe for IS. Historien skal være en gjenfortelling av Antigone, noe som sa meg svært lite, og jeg klarte ikke helt å se sammenhengen etter å ha lest meg litt opp på Antigone. Men det betyr ikke at jeg ikke likte det jeg leste. Jeg syns Shamsie forteller en relevant historie og jeg liker det at den er fortalt fra forskjellige vinkler. Men jeg datt litt av til tider, og særlig når det nærmet seg det store klimakset.

Jeg holder også på med 4 3 2 1 av Paul Auster, som er veldig interessant, men det er vanskelig å holde styr på de forskjellige livene. Jeg var skeptisk siden jeg ikke har klart å fullføre the New York trilogy. Den er jo gigantisk (over 800 sider), så det kan ta en stund før jeg blir ferdig. På nattbordet ligger Solar Bones av Mike McCormack. Jeg er fascinert av at boka bare inneholder ei setning, men det må da være verdens lengste setning. Jeg syns det er vanskelig å lese bøker som er delt inn i laaaange kapitler og særlig hvis de er uten ordentlige avsnitt, så dette er jo nesten tortur. Men jeg har funnet en løsning som fungerer. Hovedproblemet er at det er nattbordboka og jeg er som regel for trøtt til å klare og konsentrere meg. Og dette er virkelig ei bok som krever hjernekapasitet, men heldigvis er den bra.

Dette kan faktisk bli året der jeg leser alle de nominerte til Bookerprisen. Mest fordi jeg har kasta alle lesemål og konkluderer at jeg fortsatt har goooood tid til å rekke 250 bøker før jeg blir 40. Men vi får se når året nærmer seg slutten og jeg innser at jeg ikke har lest noe av det jeg burde ha lest i år (inkludert nye norske). Heldigvis er livet mer enn burde-burde, og så lenge jeg liker Bookerbøkene, så kjører jeg på (i spedt litt annet).

fifty-six.

the Wandering Falcon by Jamil Ahmad (2011)



“‘Sahib’, he spoke after a while. ‘You have asked me a question I have not been asked for a long time now.’ His eyes started crinkling and all of a sudden he was laughing. Heavy, gusty laughter filled the room. Then he spoke. ‘It is true, I am neither a Mashud nor a Wazir. But I can tell you as little about who I am as I can about who I shall be. Think of Tor Baz as your hunting falcon. That should be enough.’

Tor Baz was left in the desert alone on the after his parents were killed by the tribe his mother ran away from. During the next years he will be raised by many, always moving around in the area divided between Afghanistan, Pakistan and Iran. He moves along the tribes but no one gets close to him.

Each chapter is a story in itself, sometimes with the falcon, Tor Baz, or not. There are no dates, but some stories are set before the countries’ independence and some after. I usually get confused when a book moves back and forth in time, but because the chapters are so different from each other, all with a very good and informed beginning, it was easy to keep up.

Ahmad offers a fascinating insight to a very complex area. All the different tribes have their own code of honour and problems, and life is hard no matter what side you are on.

I’m also very impressed that this is the first book written by a man in his very late seventies.

nineteen.

A Case of Exploding Mangoes by Mohammed Hanif (2008)


This work of fiction is based on the 1988 plane crash that killed the President of Pakistan. Who killed him? Was it the boy who had been arrested a few weeks before for attempting to kill him? Was it the man next in line? The wife? Tapeworms? Or the Americans? Or maybe it was the curse from a jailed blind woman?

This book is a brilliant picture of a corrupt developing country’s army in the 1980s. The paranoia, assassination of enemies of the state, scandals and hope. The way the Americans interfered with developing countries during the Cold War are also portrayed. And there is even a guest appearance of Osama bin Laden. It is a witty tale with a very serious background.

I chose the book because of the title and the cover when it showed up on my Amazon’s recommended for you page. And I’m glad I did.

Speaking of Amazon, I just placed my 14 book-yay-school’s-out-forever-order, which should arrive when I graduate. It has everything from Russian classics, other classics, the beat generation, old and new crime, contemporary fiction and a two volume edition of 1001 tales from Arabian Nights. Looking forward to a summer of reading.