norsk på norsk 2020.

Skrev nesten morsk på norsk. Det kunne kanskje også ha stemt. Uansett, dette er hva jeg har lest av norske bøker i år. Den blir forhåpentligvis oppdatert etterhvert, og hvis det blir ekstra mange norske bøker, så kan det jo til og med bli en del to. Heng med!

Aldri, aldri, aldri av Linn Strømsborg (2019)

46200081._sy475_Om det å ikke vil ha barn. Og det å være omkranset av folk som vil ha barn. Og det er vel alt boka handler om. Selv om jeg syns den er interessant, særlig når jeg er midt i målgruppa (barnlaus kvinne i 30-åra), så syns jeg den blir for endimensjonal. Er alt man tenker på barn eller det å ikke vil ha barn? Er man virkelig ikke mer enn det? Men så er det jo det eneste som jeg finner feil med boka; det skulle ha vært mer. Og det er jo et godt tegn? Boka er på kortlista til bokbloggerprisen, men spoiler alert; jeg nominerte den ikke.

Vi er fem av Matias Faldbakken (2019)

Denne52713006._sx318_sy475_ boka er best hvis du vet minst mulig. Ergo er stikkordene mine (fortsatt) amfetamin og leire. Videre kan jeg si at jeg digga denne boka! Den traff lesehjertet mitt på rett sted og det var så enkelt å leve seg inn i historien til Tormod. Jeg så han, og ikke minst kona, Siv, krystallklart. Hva mer kan jeg si? Jo, jeg kan nevne at jeg var litt skeptisk til ny Faldbakken siden jeg ikke syns den forrige, the Hills, ikke var noe særlig. Så jeg er glad for at denne leverte! Beste norske 2019-boka i mine øyne og klar nominasjonsvinner til bokbloggerprisen (men det hjalp ikke).

Herfra til Hiroshima av Sunniva Lye Axelsen (2019)

45361295Ingrid bor alene og trenger ingen unntatt favorittbrukerne sine. Hun har det sånn middels og er fornøyd med tilværelsen. Helt til hun blir forelska. Og da går det over stokk og stein og helt til Japan. Denne boka begynte så uskyldig og utviklet seg til noe helt ellevilt! Og mer vil jeg ikke si om handlinga, for det er noe du må finne ut av selv. Men jeg falt pladask for karakterene, og slutten var bare noe for seg selv. Hvem ville trodd at det skulle ende der, liksom? Nominerte denne også til bokbloggerprisen, men det hjalp heller ikke.

Sinne av Ann Helen Kolås Ingebrigtsen (2020)

(reklame: leseeksemplar fra Samlaget)50541114._sy475_

Synne har ADHD og vil ikke si det til noen. Bak ryggen hennes kaller de henne Sinne fordi hun alltid ender opp i konflikter. Selvsagt blir det ikke annerledes når en ny gutt begynner på skolen. Og det hele kulminerer i tidenes ungdomsfest.  Boka spilte på hele følelsesregisteret mitt og jeg anbefaler den virkelig, og det ville jeg også ha gjort hvis jeg ikke hadde fulgt bloggen til Ann Helen i minst ti år og vært internettvenner. Hun fortjener all skryt som denne boka har fått!

51060193._sx318_sy475_Full spredning av Nina Lykke (2019)

Elin har flytta inn på legekontoret etter et samlivsbrudd. Hun er lei av å høre på pasientenes klaging og bruker dagen til å snakke til skjelettet Tore i kroken, mens hun tenker på eksmannen og elskeren. Ser at denne hylles overalt for at den tar pasientene sånn på kornet og er hysterisk morsom. Men jeg syns det bare er klisjefylt og kjedelig. Det jeg likte best  med boka er tilbakeblikkene til livet hennes før og møtene med elskeren. Nominert til bokbloggerprisen 2019.

 

Dei sju dørene av Agnes Ravatn (2019)

49902832._sx318_sy475_Er det tilfeldig at leieboren deres, Mari, forsvinner samme dag som hun og dattera bare skulle se på hvordan det huset så ut igjen (i tilfelle datteren skulle få overta)? Og hvem er denne leieboren? Nina tar et dypdykk i Maris liv og blir overrasket over alt hun finner. Hun bestemmer seg for å oppsøke familien hennes og oppdager ubehagelige nære sannheter. Den største diskusjonen om denne boka er om det er krim eller ei. Uansett, så ble jeg fort dratt inn i historien og liker språket til Ravatn. God bok! Også nominert til årets roman i bokbloggerprisen.

 

En sånn rød amerikansk scooter av Henrik Øxnevad (2020)

52898391._sy475_Erik er heller i svømmebassenget enn på skolebenken. Han overnatter heller hos vennene enn å være hjemme hos mora, hos eller faren – som har kommet ut av skapet og er i tillegg sammen med læreren til Erik.  Sammen med gjengen tilbringer Erik mye av tiden med å sykle rundt i Stavanger, røyke hasj og finne seg selv. Og det er mye å finne ut av. Denne boka traff meg virkelig midt i fleisen og jeg kosa meg glugg! Det er troverdig og mangelen på en dømmende pekefinger er så deilig. Det beste med denne boka er uten tvil bestemora; sånn skal jeg også bli. Og ja, den er så bra at jeg har pimpa den til alle jeg kjenner – og nå også forhåpentligvis til deg!

 

Hvem skal ut; Giovanni, David eller Hella?

Giovanni’s room av James Baldwin (1956)

”I wanted to say so many things. Yet when I opened my mouth, I made no sound. And yet – I do not know what I felt for Giovanni. I felt nothing for Giovanni, I felt terror and pity and a rising lust.”

828503

Giovanni er en kjekk italiener som jobber på en luguber bar frekventert menn som liker menn i Paris. Jobben er dårlig betalt, men han trenger jobben for å kunne bo i Paris. Han bor i en liten skitten leilighet, som han aldri blir ferdig å oppusse. En kveld på jobb møter han amerikaneren David, og faller pladask.

David er pengelens etter et par år i Europa. Han har fått seg en kjæreste, Hella, men akkurat nå er de ikke på talefot, og hun er i Spania. Han blir med en av de eksentriske eldre herremennene han kjenner ut for å spise og for å be om å få låne penger. Den eldre herremannen har en ting for yngre gutter, så de går til baren hvor Giovanni jobber. David klarer ikke å ta øynene fra Giovanni, og etter å ha spist frokost, så blir han med Giovanni hjem. Og han blir på rommet til Giovanni i ukesvis. Men i bakgrunnen ulmer Hella. Hvem skal David velge?

Giovanni’s Room må leses ut i fra samtiden den er skrevet i. Det er en sterk historie om homofil kjærlighet i etterkrigstida, skrevet av en afroamerikansk forfatter. Men samtidig så er den fortsatt aktuell og det er lett å kjenne seg igjen. Ulykkelig kjærlighet er jo lett gjenkjennelig uansett legning, tid og sted. Språket er rett og slett nydelig.

Kort oppsummert: Les! Nydelig kort bok om kjærlighet. Og ja, jeg gråt.

Boka leste jeg i forbindelse med #elidas1001lesesirkel og Labbens lesesirkel. Og jeg kan love dere at dette ikke blir den siste boka jeg leser av James Baldwin.

the saddest book I ever read.

A Little Life by Hanya Yanagihara (2015)
  “They all—Malcolm with his houses, Willem with his girlfriends, JB with his paints, he with his razors—sought comfort, something that was theirs alone, something to hold off the terrifying largeness, the impossibility, of the world, of the relentlessness of its minutes, its hours, its days.” 

Four young men became friends at college and then move to New York to pursuit different careers, but staying friends. While JB, Malcolm and Willem are sharing everything about their past and present lives, dreams and failures, Jude is a closed book. They know very little of Jude’s childhood and inner life, the only things they know are the things they are able to witness themselves.

Jude was left in the trash as a baby, picked up by a monastery where he was punished for every little thing. And then sexually abused. Things go from bad to much worse as one of the brothers runs off with him. A couple of years later he barely survives something which he himself describes as a car accident to his friends, and his body is severely damaged after it. Once he starts college, things really improve, but yet he feels the need to punish himself almost every night.

 This book is incredibly sad. I cried, cried and cried. And despite the descriptions of all the terrible things Jude went through I couldn’t put it down. Luckily, it’s not all bad, it’s really about the strength of friendship and love. And that’s what makes it so beautiful. It is definitely the best book I have read in years, and it’s a long time since I have been so involved in a book. I had to keep reminding myself that it’s just fiction, and not real. I’m hoping that it will win this year’s Man Booker Prize.

(So much unsaid about this book, so many emotions running wild.)

 “You won’t understand what I mean now, but someday you will: the only trick of friendship, I think, is to find people who are better than you are—not smarter, not cooler, but kinder, and more generous, and more forgiving—and then to appreciate them for what they can teach you, and to try to listen to them when they tell you something about yourself, no matter how bad—or good—it might be, and to trust them, which is the hardest thing of all. But the best, as well.” 

fifty-one.

Enduring Love by Ian McEwan (1997)
Joe and Clarissa are on a picnic, celebrating Clarissa’s return. Suddenly they see a hot air balloon in trouble, and they, along with some other men, rush to the rescue. The accident ends tragically with the death of one of the rescuers as he didn’t let go of the rope and was carried upwards.

Although the accident is very unsettling for the couple, the affairs which take place in the following months are worse. Shortly after the accident, Joe receives a phone call from one of the other rescuers, Jed. Jed claims to be in love with Joe, and stalks him. For unknown reasons Joe hides the fact for a while from Clarissa, and when he finally tells her, she believes that he is imagining it as she never she or hears Jed and his handwriting is awfully like Joe’s.

What drives this beautifully written slow story forward is the madness, and the fact that it’s unclear who the mad one is. I, as always, am never right. Joe is the perfect narrator, and I really like how a lot of the story is left untold. The only thing I disliked about the story is that it felt too rushed towards the end.

I have been holding off for years reading a new McEwan book after I read Atonement in 2008, as I loved that book and I have heard that McEwan can be a hit or miss. But I know he must be a great author as no less than 8 of his books are on the 1001 books list. I’m glad I picked Enduring Love as it didn’t disappoint. Read it if you are in the mood for a passionate story with a crazy stalker.

forty-seven.

the Rules of Attraction by Bret Easton Ellis (1987)
“and it’s a story that might bore you but you don’t have to listen, she told me, because she always knew it was going to be like that, and it was, she thinks, her first year, or, actually weekend, really a Friday, in September, at Camden, and this was three or four years ago, and she got so drunk that she ended up in bed, lost her virginity (late, she was eighteen) in Lorna Slavin’s room, because she was a Freshman and had a roommate and Lorna was, she remembers, a Senior or a Junior and usually sometimes at her boyfriend’s place off-campus, to who she thought was a Sophomore Ceramics major but was actually either some guy from N.Y.U, a film student, and up in New Hampshire just for The Dressed To Get Screwed party, or a townie.”
Camden, New Hampshire, 1985. Simple version: Paul likes Sean, Sean likes Lauren and Lauren likes Victor. They are all seniors, but haven’t quite figured out their majors yet. But there are always parties to go to, drugs to be taken and people to fuck.
How do you write about your favourite book, a book that you have read so many times that you can quote it? It’s been three years since the last time I read it and yet I know most of it by heart. I’ll admit it is also because the film version is the film I have watched the most. This time around it took about 5 hours to get through the 330 pages.
The film came out in 2002, starred Ian Somerhalder, James van der Beek and Shannyn Sossamon. What I really love about it, is that it differs quite a bit from the book in some parts and then quotes it perfectly in other. I saw the film many times before I realised that it was a book. I’m not sure why I love the film and book so much, nothing much happens except a whole lot of partying. I love the way it’s narrated by many people, but mainly Sean, Lauren and Paul. And the simple fact that the name comes first makes it a whole lot easier to follow than many other books. Some of the chapters are the same scene (or party) seen from various angles and they all reveal something new.  And most of the people in it are mentioned more than once. I love how I connect more dots every time I read it.
I need to see the film again. Now. And read American Psycho so I can get to know Seans big brother, Patrick.

twenty-eight.

Last Exit to Brooklyn by Hubert Selby Jr. (1964)


The place is Brooklyn, New York, some time after World War II. The gang hangs around Greeks, a local bar, looking for sailors and military men to rob and pick fights with, girls and fairies to lay and cars to steal.

With this book, Hubert Selby Jr. replaced Charles Bukowski as my favourite dirty old man. I love his introduction to the book where he explained how and why he learnt to write. It is a hard book to read. It took me a while for me to get used to the language, the way he glue the words together, but the book wouldn’t be the same if it was written in standard English.

It was banned in England for being controversial. And it is brutal. Cross dressing, drugs, foul language, violence and very descriptive sex scenes. I will not recommend it to the faint-hearted. But it is definitely a book worth reading.