bokhyllelesing 2018.

Hedda på Boktanker har kjørt konseptet bokhyllelesing i noen år nå. Jeg har meldt meg på hvert år, men dette er det første året jeg faktisk klarte å komme igjennom alle 10! Meningen er at man skal være flink å skrive et innlegg om hver bok, men siden bloggingen har vært nesten ikke-eksisterende i år, så får det bli et samleinnlegg.

FØRSTE RUNDE – JANUAR
Les ei bok med gult omslag

Her falt valget på the Tiger’s Wife av Téa Obreht (2011). Den handler om det tidligere Jugoslavia, og er fortalt rett etter krigen. Natalia er en ung lege som skal hjelpe til med vaksinering av barn i et av nabolandene, samtidig som hun vil finne ut av bestefarens mystiske død. Historien bytter vinkel fra å handle om Natalia, bestefarens lange liv og en fortelling om rømt tiger og hans kone. Jeg likte tydeligvis boka, men drøye elleve måneder senere så er mye glemt.

ANDRE RUNDE – FEBRUAR
Les ei bok som blei skrevet eller utgitt mellom 1700 og 1850

Her var jeg så lur at jeg valgte meg Dangerous Liaisons av Pierre Choderlos de Laclos (1782). Og med lur, så er jeg sarkastisk. Jeg brukte fem måneder på denne, og det er vanligvis et dårlig tegn. Det er jo en historie om aristokratiets herjinger med smårips. Den er fortalt i brevform og det er muligens det som gjorde at jeg ikke syns det ble så veldig fengende. Men jeg skal se filmen før eller siden.

TREDJE RUNDE – MARS
Les ei novellesamling, ei diktsamling eller et skuespill av en forfatter du ikke har lest før

I runde tre, så ble det the Beggar Maid av Alice Munro (1977) på meg. Jeg har veldig få diktsamlinger, skuespill og novellesamlinger i hylla, men heldigvis så er denne innafor. Og denne boka var jo nominert til Man Booker, i tillegg til at Munro har fått Nobelprisen, så dette var trippelkryss for min del. Men boka? Jeg husker ikke hva den handler om, unntatt om Flo og Rosie og fattigdom i Canada. Sikkert ikke et godt tegn. Men jeg ga den fire stjerner på Goodreads i april, så den må jo ha noe for seg.T

FJERDE RUNDE – APRIL
Les ei bok som handler om eller tar utgangspunkt i en familie

I april (og helt til juni) leste jeg Beauty is a Wound av Eka Kurniawan (2002). Og skrev faktisk om den også!

FEMTE RUNDE – MAI
Les boka bak filmen

Her ble det Rebecca av Daphne du Maurier (1938). Og den ble også skrevet om.

SJETTE RUNDE – JUNI & JULI
Les ei tjukk bok du lenge har utsatt å lese

Her var det nesten uendelig mange å ta av, men siden kriteriene skulle være utsatt, så valgte jeg en som har stått på hylla siden utgivelsesdatoen. Derfor falt valget på the Goldfinch av Donna Tartt (2013). Historien handler om en gutt som overlever et terrorangrep på et museum og tar med seg et berømt miniatyrbilde derifra. Jeg falt pladask for historien, men etter hvert syns jeg det gikk litt i stå. Men det er likevel en bok jeg vil anbefale.

SJUENDE RUNDE – AUGUST
– Les ei bok av en forfatter fra et ikkeeuropeisk land

Valget falt på the Vegetarian av Han Kang (2007), siden jeg ikke har lest noe fra Sør-Korea før. Boka åpner med en dame som nekter å spise kjøtt etter grusomme mareritt. Besettelsen utvikler seg, og vi følger menneskene rundt henne ned i galskapen. Fascinerende bok og sånn passe grotesk.

ÅTTENDE RUNDE – SEPTEMBER
– Les en oppfølger

Når jeg så igjennom målene, så var det to klare kandidater til denne; å fortsette i A Dance to the Music of Time av Anthony Powell eller Sherlock Holmes av Arthur Conan Doyle, alt etter humøret. Vel, i september så trengte jeg en opptur, så da ble det the Hound of the Baskervilles (1902). Den femte Sherlock, og kanskje den som er mest berømt. Og jammen fenget den! Kjenner at det er på tide å finne fram nummer seks snart.

NIENDE RUNDE – OKTOBER
– Les ei skandinavisk bok utgitt mellom 1960 og 2000

I oktober så ble det Haiene av Jens Bjørneboe (1972), ulest som jeg er i klassisk norsk litteratur. Og som jeg koste meg med voldelige sjømenn med haier sirklende rundt båten! Anbefales på det varmeste!

TIENDE RUNDE – NOVEMBER & DESEMBER
– Les ei bok av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur

Her falt valget på Pionolærerinnen av Elfriede Jelinek (1983). Erika er en pianolærer i slutten av 30-årene som deler seng med mora si, og det er vel ikke å stikke under en sko at de har en krevende relasjon. Livet hennes består av å lære bort piano, være hjemme hos mora og kikke på porno i Wiens lugubre strøk. Men alt blir forvandlet når en ung student viser interesse for den aldrende (i følge henne selv altså) lærerinnen. Boka var utrolig kjedelig i begynnelsen, men så ble den så grotesk at til og med jeg ble sjokkert. Vil jeg anbefale den? Njaaa.. spørs hvor kinky du liker det.

Konklusjonen er at bokhyllelesing 2018 var veldig givende – både Haiene og Rebecca har klatret inn på favorittlista. Nå venter jeg utålmodig på at Hedda skal publisere årets kategorier. Anbefaler deg å hive deg på!

ny favoritt!

… skulle være overskriften på et innlegg som jeg skulle publisere tidlig i januar. Det skulle handle om Øst for Eden (John Steinbeck, 1952), somer den beste boka jeg har lest på lenge, ja, kanskje til og med noensinne. Men jeg strevde med ordene og plutselig hadde det gått et halvt år. Kanskje det er umulig å beskrive Øst for Eden? Kort fortalt handler den om to familier, Hamilton og Trask i Salinas og foregår over flere generasjoner. Bakpå står det at de presterer å etterligne både Adam og Eva pluss Kain og Abel. Cathy er den ondeste/beste karakteren jeg har møtt – herregud for et kvinnfolk! Jeg vet at dette er en bok jeg kommer til å lese flere ganger siden jeg tviler på at man får med seg alle nyansene den ene gangen. Men tviler på at det blir den første boka jeg leser hvert år.

Siden januar har jeg lest mye, men ikke nok til at jeg er ajour med Goodreads målet mitt med 50 bøker. Er fortsatt to bak skjema. Heldigvis er det forsatt nesten ei måned igjen av sommerferien, og akkurat nå leser jeg Stillitsen av Donna Tartt (2013) for harde livet for å bli ferdig med den før flyet går til Denver på tirsdag. Ikke at det er noe vanskelig, siden boka er høyst drivende. Vedder også på at jeg kommer til å grine på et eller annet tidspunkt. Den feier seg også inn i rekken av bøker lest i sommer som handler om staselige eiendommer og rare familier.

Det be24826361gynte med at jeg leste Skjønnhet er et sår av Eka Kurniawan (2002). Historien begynner med en prostituert som står opp fra grava. Hun har levd et innholdsrikt liv, blant annet startet hennes karriere som gledespike for japanske soldater under den andre verdenskrig. Romanen inneholder mye og var særdeles underholdende. Men jeg tror jeg gjorde den store feilen og leste de siste to hundre sidene i et jafs, noe som gjorde at jeg ble lei og utålmodig. Boka hadde nok fortjent noe bedre konsentrasjon enn det jeg hadde å gi.

12873

Den andre boka som virkelig tok meg med storm dette året er Rebecca av Daphne du Maurier (1938). Den atmosfæren som grep tak i meg fra første setning er vanskelig å beskrive, men jeg levde meg virkelig inn i historien. Jeg ble også overrasket over hvor uventet handlingen ble, jeg hadde forventet meg litt gufs. Men at det skulle bli en kriminalroman var uventet. Jeg skal få somlet meg til å se filmversjonen av Hitchcock før eller senere. Dette er en bok jeg skulle ønske jeg leste i min ungdomstid, men heldigvis var det aldri for sent. Anbefales på det varmeste!

18045891

Tredje boka i staselige eiendommer og rare familier var Åpne sår av Gillian Flynn (2006). Den handler om en journalist som må tilbake til hjembyen for å skrive om mord på to småjenter. Temmelig makaber bok, men hjelp så det gikk unna. Likte denne mye bedre enn Gone Girl, selv om den er lite realistisk. En miniserie er tilgjengelig på HBO Nordic – jeg skal se den når høstmørket setter inn.

 

 

Ellers bør Molde/Amerika-kvartetten til Edvard Hoem få hederlig omtale. De gikk ned på strak arm. Jeg har også klart å få en sakprosa under beltet, nemlig Min europeiske familie av Karin Bojs (2015). Interessant hvis du er interessert i slektsforskning, historie og arkeologi. Jeg leste den mens jeg ventet på DNA-resultatet og den hjalp veldig til å få plass hvor man stammer fra (som heldigvis ikke var særlig overraskende).  Er også overrasket hvor lite nytt jeg har lest – fikk nok en real overdose i fjor med hele Bookerlista og litt vel mange norske. Jeg har faktisk bare lest en 2018bok, og det var Macbeth av Nesbø. Vi får se hva Booker kommer opp med i år, er litt avventende, men det er jo umulig å ikke ble engasjert når man leser det Labben skriver. Jeg kommer garantert til å kjøpe noen bøker på min Amerikareise, så vi får se hva som får bli med i kofferten hjem (jeg gjetter noe nytt og noe Daphne du Maurier).

 

the saddest book I ever read.

A Little Life by Hanya Yanagihara (2015)
  “They all—Malcolm with his houses, Willem with his girlfriends, JB with his paints, he with his razors—sought comfort, something that was theirs alone, something to hold off the terrifying largeness, the impossibility, of the world, of the relentlessness of its minutes, its hours, its days.” 

Four young men became friends at college and then move to New York to pursuit different careers, but staying friends. While JB, Malcolm and Willem are sharing everything about their past and present lives, dreams and failures, Jude is a closed book. They know very little of Jude’s childhood and inner life, the only things they know are the things they are able to witness themselves.

Jude was left in the trash as a baby, picked up by a monastery where he was punished for every little thing. And then sexually abused. Things go from bad to much worse as one of the brothers runs off with him. A couple of years later he barely survives something which he himself describes as a car accident to his friends, and his body is severely damaged after it. Once he starts college, things really improve, but yet he feels the need to punish himself almost every night.

 This book is incredibly sad. I cried, cried and cried. And despite the descriptions of all the terrible things Jude went through I couldn’t put it down. Luckily, it’s not all bad, it’s really about the strength of friendship and love. And that’s what makes it so beautiful. It is definitely the best book I have read in years, and it’s a long time since I have been so involved in a book. I had to keep reminding myself that it’s just fiction, and not real. I’m hoping that it will win this year’s Man Booker Prize.

(So much unsaid about this book, so many emotions running wild.)

 “You won’t understand what I mean now, but someday you will: the only trick of friendship, I think, is to find people who are better than you are—not smarter, not cooler, but kinder, and more generous, and more forgiving—and then to appreciate them for what they can teach you, and to try to listen to them when they tell you something about yourself, no matter how bad—or good—it might be, and to trust them, which is the hardest thing of all. But the best, as well.” 

eighteen.

the Wasp Factory by Iain Banks (1984)
 Two years after I killed Blyth I murdered my young brother Paul, for quite different reasons than I’d disposed of Blyth, and then a year after that I did for my young cousin Esmerelda, more or less on a whim. That’s my score to date. I haven’t killed anybody for years, and don’t intend to ever again. It was just a stage I was going through.” 
 Francis and his father are the only residents on a small Scottish island. Francis’ father never registered him as a new born, so he doesn’t officially exist and has therefore only been home schooled. He spends his days running around the island, blowing up his dams and killing animals. His older brother, Eric, who has spent the last years in jail for killing dogs and scaring children, has escaped and is on his way home, which worries Francis. In addition to have killed three young kids, Francis has many other secrets. The Wasp Factory is a huge machine which gives him the answers in the times of need, and he uses this machine to figure out what to do about Eric. 

I think the Cauldhame family just won the award for creepiest family ever. Two brothers, where one kills dogs and the other children with a mad scientist as a father. I haven’t come across any worse in my time of reading. And the funniest thing is that despite all the awful stuff Francis does, I manage to feel sorry for him. Because after all, he is a product of his father. 

The book is both wonderful and awful at the same time. There was one scene, involving the brain of child, that made me sick to the stomach because it was so easy to picture the scene. It is definitely a book you should read if you can stomach it. And Iain Banks is making his way onto my favourite author list, such a shame that it happens after his death.  

fifty-two.

American Psycho by Bret Easton Ellis (1991)
 “ABANDON ALL HOPE YE WHO ENTER HERE is scrawled in blood red lettering on the side of the Chemical Bank near the corner of Eleventh and First and is in print large enough to be seen from the backseat of the cab as it lurches forward in the traffic leaving Wall Street and just as Timothy Price notices the words a bus pulls up, the advertisement for Les Miserables on its side blocking his view, but Price who is with Pierce & Pierce and twenty-six doesn’t seem to care because he tells the driver he will give him five dollars to turn up the radio, Be My Baby on WYNN, and the driver, black, not American, does so.”
Patrick Bateman, 26, strives to be perfect on the outside. He wears the right clothes, goes to the right places, dates the right girls and spends money on art and his body.  But all he can think about is the smell of blood and how to torture his next victim.
First part of the book shows off Patrick’s perfect shell, where you only sense something is wrong when a murder is mentioned, as in a parenthesis. But then he starts to lose control and his dark side starts to show. He gets more and more grotesque and confused.

Some of the scenes described are really disturbing and reminded me a lot of Marquis de Sade in the style and plot. And I skimmed a lot of them and especially the cannibalistic parts. Yet I had to keep reading, just to find out how it would end. Bret Easton Ellis has done a great job writing the portrait of Patrick and I could easily picture him and the 80s on Manhattan among the rich and famous. Still I won’t recommend it to anyone as it is grotesque and what sort of persons recommend those kind of books (yet I would tell you to read Crash by J.G. Ballard in a heartbeat)?

“…there is an idea of a Patrick Bateman, some kind of abstraction, but there is no real me, only an entity, something illusory, and though I can hide my cold gaze and you can shake my hand and feel flesh gripping yours and maybe you can even sense our lifestyles are probably comparable: I simply am not there.”

twenty-eight.

Last Exit to Brooklyn by Hubert Selby Jr. (1964)


The place is Brooklyn, New York, some time after World War II. The gang hangs around Greeks, a local bar, looking for sailors and military men to rob and pick fights with, girls and fairies to lay and cars to steal.

With this book, Hubert Selby Jr. replaced Charles Bukowski as my favourite dirty old man. I love his introduction to the book where he explained how and why he learnt to write. It is a hard book to read. It took me a while for me to get used to the language, the way he glue the words together, but the book wouldn’t be the same if it was written in standard English.

It was banned in England for being controversial. And it is brutal. Cross dressing, drugs, foul language, violence and very descriptive sex scenes. I will not recommend it to the faint-hearted. But it is definitely a book worth reading.

fourteen.

Blood Meridian or the Evening Redness in the West by Cormac McCarthy (1985)


Texas-Mexico border, 1850s. Indians are the common enemies and hunters are paid for Indian scalps. The book follows a kid from Tennessee across the land, trying to survive, hunting and being hunted.

“See the child. He is pale and thin, he wears a thin and ragged linen shirt. He strokes the scullery fire. Outside lie dark turned fields with rags of snow and darker woods beyond that harbor yet a few last wolves. His folk are known for hewers of wood and drawers of water but in truth his father has always been a schoolmaster. He lies in drink, he quotes from poets whose names are now lost. The boy crouches by the fire and watches him”.

McCarthy writes beautifully, yet this book is so violent I could feel it in my stomach. He leaves nothing to the imagination when it comes to the slaughtering of villages and it is not a pleasant read for the faint-hearted like me. This book has also had me dreaming of arid desert and creatures living there.

It was a brilliant read, but I still favour the Road when it comes to McCarthy. And I have the Border trilogy to look forward to.