norsk på norsk 2020.

Skrev nesten morsk på norsk. Det kunne kanskje også ha stemt. Uansett, dette er hva jeg har lest av norske bøker i år. Den blir forhåpentligvis oppdatert etterhvert, og hvis det blir ekstra mange norske bøker, så kan det jo til og med bli en del to. Heng med!

Aldri, aldri, aldri av Linn Strømsborg (2019)

46200081._sy475_Om det å ikke vil ha barn. Og det å være omkranset av folk som vil ha barn. Og det er vel alt boka handler om. Selv om jeg syns den er interessant, særlig når jeg er midt i målgruppa (barnlaus kvinne i 30-åra), så syns jeg den blir for endimensjonal. Er alt man tenker på barn eller det å ikke vil ha barn? Er man virkelig ikke mer enn det? Men så er det jo det eneste som jeg finner feil med boka; det skulle ha vært mer. Og det er jo et godt tegn? Boka er på kortlista til bokbloggerprisen, men spoiler alert; jeg nominerte den ikke.

Vi er fem av Matias Faldbakken (2019)

Denne52713006._sx318_sy475_ boka er best hvis du vet minst mulig. Ergo er stikkordene mine (fortsatt) amfetamin og leire. Videre kan jeg si at jeg digga denne boka! Den traff lesehjertet mitt på rett sted og det var så enkelt å leve seg inn i historien til Tormod. Jeg så han, og ikke minst kona, Siv, krystallklart. Hva mer kan jeg si? Jo, jeg kan nevne at jeg var litt skeptisk til ny Faldbakken siden jeg ikke syns den forrige, the Hills, ikke var noe særlig. Så jeg er glad for at denne leverte! Beste norske 2019-boka i mine øyne og klar nominasjonsvinner til bokbloggerprisen (men det hjalp ikke).

Herfra til Hiroshima av Sunniva Lye Axelsen (2019)

45361295Ingrid bor alene og trenger ingen unntatt favorittbrukerne sine. Hun har det sånn middels og er fornøyd med tilværelsen. Helt til hun blir forelska. Og da går det over stokk og stein og helt til Japan. Denne boka begynte så uskyldig og utviklet seg til noe helt ellevilt! Og mer vil jeg ikke si om handlinga, for det er noe du må finne ut av selv. Men jeg falt pladask for karakterene, og slutten var bare noe for seg selv. Hvem ville trodd at det skulle ende der, liksom? Nominerte denne også til bokbloggerprisen, men det hjalp heller ikke.

Sinne av Ann Helen Kolås Ingebrigtsen (2020)

(reklame: leseeksemplar fra Samlaget)50541114._sy475_

Synne har ADHD og vil ikke si det til noen. Bak ryggen hennes kaller de henne Sinne fordi hun alltid ender opp i konflikter. Selvsagt blir det ikke annerledes når en ny gutt begynner på skolen. Og det hele kulminerer i tidenes ungdomsfest.  Boka spilte på hele følelsesregisteret mitt og jeg anbefaler den virkelig, og det ville jeg også ha gjort hvis jeg ikke hadde fulgt bloggen til Ann Helen i minst ti år og vært internettvenner. Hun fortjener all skryt som denne boka har fått!

51060193._sx318_sy475_Full spredning av Nina Lykke (2019)

Elin har flytta inn på legekontoret etter et samlivsbrudd. Hun er lei av å høre på pasientenes klaging og bruker dagen til å snakke til skjelettet Tore i kroken, mens hun tenker på eksmannen og elskeren. Ser at denne hylles overalt for at den tar pasientene sånn på kornet og er hysterisk morsom. Men jeg syns det bare er klisjefylt og kjedelig. Det jeg likte best  med boka er tilbakeblikkene til livet hennes før og møtene med elskeren. Nominert til bokbloggerprisen 2019.

 

Dei sju dørene av Agnes Ravatn (2019)

49902832._sx318_sy475_Er det tilfeldig at leieboren deres, Mari, forsvinner samme dag som hun og dattera bare skulle se på hvordan det huset så ut igjen (i tilfelle datteren skulle få overta)? Og hvem er denne leieboren? Nina tar et dypdykk i Maris liv og blir overrasket over alt hun finner. Hun bestemmer seg for å oppsøke familien hennes og oppdager ubehagelige nære sannheter. Den største diskusjonen om denne boka er om det er krim eller ei. Uansett, så ble jeg fort dratt inn i historien og liker språket til Ravatn. God bok! Også nominert til årets roman i bokbloggerprisen.

 

En sånn rød amerikansk scooter av Henrik Øxnevad (2020)

52898391._sy475_Erik er heller i svømmebassenget enn på skolebenken. Han overnatter heller hos vennene enn å være hjemme hos mora, hos eller faren – som har kommet ut av skapet og er i tillegg sammen med læreren til Erik.  Sammen med gjengen tilbringer Erik mye av tiden med å sykle rundt i Stavanger, røyke hasj og finne seg selv. Og det er mye å finne ut av. Denne boka traff meg virkelig midt i fleisen og jeg kosa meg glugg! Det er troverdig og mangelen på en dømmende pekefinger er så deilig. Det beste med denne boka er uten tvil bestemora; sånn skal jeg også bli. Og ja, den er så bra at jeg har pimpa den til alle jeg kjenner – og nå også forhåpentligvis til deg!

 

norsk på norsk 2017.

Nå er nominasjonene sendt inn til Bokbloggerprisen 2017. Jeg kan avsløre at av det jeg har lest, så ble fire nominert til årets roman og ei til åpen klasse. Jeg trodde jeg hadde lest flere norsk2017 bøker enn det jeg faktisk har gjort; grunnen er nok at jeg har fått en liten overdose norsk samtidslitteratur. Jeg er uansett spent på hva som dukker opp på langlista, og håper jeg rekker å lese noen før jokeren skal inn (edit: langlista er ute. Og jeg har lest 2/6 romaner og 1/6 i åpen klasse. Jeg har allerede mine jokerkandidater klare, så da er det jo null stress. I år skal jeg få til å lese kortlista i begge klassene.)

Her kommer kortomtaler i kronologisk rekkefølge, minus Chicks o’hoi av ANP og Tørst av Jo Nesbø fordi jeg gidder bare ikke.

Berge av Jan Kjærstad

En toppolitiker og familien hans blir funnet drept på ei hytte i Nordmarka. Vi følger Berge som er en eks av dattera i familien, en journalist og dommeren i saken i ettertida. Jeg likte historien, men syns det ble litt vanskelig med at det skulle være en 22. juli historie og samtidig ikke være det. Hvis det ikke skulle være det; hvorfor ikke bruke et fiktivt parti? Tre måneder etter jeg leste boka husker jeg faktisk ingenting av historien – og det er et dårlig tegn. Sikkert min feil, og ikke bokas.

 
Talte dager av Heidi Linde

 Vi følger et knippe mennesker som alle strir med sitt et par dager før ei ulykke inntreffer. Jeg liker menneskene i boka, de er troverdige og det var lett å bli revet med. Pluss for lærerliv og finske gener (lett å kjenne seg igjen i). Linde har blitt en av forfatterne som jeg skal følge forfatterskapet til.

The Hills av Matias Faldbakken

Historien følger en kelner på the Hills, en av Oslos veletablerte restauranter og hans interaksjon med gjestene og kollegene sine. Ideen bak boka er god, og selv om den var velskrevet og til tider underholdende, så klarte jeg ikke å ta karakterene eller settingen seriøst. Det ble rett og slett for utenkelig for meg at man blir så opptatt av gjestene sine og at man blir helt satt ut av den minste uregelmessighet.


Fanny og mysteriet i den sørgende skogen av Rune Christiansen

Fanny bor alene i barndomshuset etter at foreldrene dør. Hun går på videregående inne i byen, har sine rutiner og er ganske ensom. Hun utfører liksom bevegelsene, men er ikke til stede, og bruker mye av tida på å tenke på det som har vært og det som ikke er der. Boka er fin og stillferdig, men jeg syns den manglet driv eller noe.


Begynnelser av Carl Frode Tiller 

 Terje ligge på sykehuset etter et selvmordsforsøk og har sine nærmeste rundt seg. Historien begynner i nuet og går tilbake i tid, og vi får innblikk i hvordan Terje og livet hans har vært og hva som får han til å ta de valgene han gjør. Boka er sår, brutal og nydelig. Og Terje er en person det er lett å like (og kjenne seg igjen i), selv om han ikke virker helt enkel å ha med og gjøre. Den soleklare norsk2017favoritten for min del. 

 Grensen av Erika Fatland

 Obligatorisk lesestoff for oss som er oppvekst på russergrensa. Og jeg kosa meg glugg! Å reise rundt grensa til Russland høres ut som en god ide, men er nok galskap når man tenker på avstand og ikke landene som ligger rundt Russland. Jeg fant noe fascinerende ved hvert land, og lo så høyt enkelte ganger at mamma spurte hva jeg lo av. Da ristet jeg bare på hodet og svarte Sovjetunionen. Boka er rett og slett fantastisk og inspirerende (noen som blir med til Georgia i sommer?).  Hvis jeg må trekke ned noe, så savnet jeg flere kart (særlig over utbryterrepublikkene).

Ankomst av Gøhril Gabrielsen 

En kvinnelig forsker skal tilbringe en periode alene på et ensomt sted langs Finnmarkskysten. Det er mørketid og gradvis dekning. Vi følger hennes kamp mot elementene og ensomheten, hun har et turbulent forhold bak seg og har akkurat innledet et forhold til en annen mann. Hun tenker også stadig på de som har bygd huset hun oppholder seg i, og ser rett og slett syner på høylys dag. Boka er drivende, men jeg har nok lest litt for mange lignende historier til at det gjør særlig inntrykk (sjekk ut Sarah Moss og Michelle Paver). Og jeg ønsker meg mindre bruk av kolon og mer innhold.

(note to self: skriv om bøkene med en gang du har lest dem, og ikke månedsvis senere.)