Giovanni’s room av James Baldwin (1956)

”I wanted to say so many things. Yet when I opened my mouth, I made no sound. And yet – I do not know what I felt for Giovanni. I felt nothing for Giovanni, I felt terror and pity and a rising lust.”

Giovanni er en kjekk italiener som jobber på en luguber bar frekventert menn som liker menn i Paris. Jobben er dårlig betalt, men han trenger jobben for å kunne bo i Paris. Han bor i en liten skitten leilighet, som han aldri blir ferdig å oppusse. En kveld på jobb møter han amerikaneren David, og faller pladask.

David er pengelens etter et par år i Europa. Han har fått seg en kjæreste, Hella, men akkurat nå er de ikke på talefot, og hun er i Spania. Han blir med en av de eksentriske eldre herremennene han kjenner ut for å spise og for å be om å få låne penger. Den eldre herremannen har en ting for yngre gutter, så de går til baren hvor Giovanni jobber. David klarer ikke å ta øynene fra Giovanni, og etter å ha spist frokost, så blir han med Giovanni hjem. Og han blir på rommet til Giovanni i ukesvis. Men i bakgrunnen ulmer Hella. Hvem skal David velge?

Giovanni’s Room må leses ut i fra samtiden den er skrevet i. Det er en sterk historie om homofil kjærlighet i etterkrigstida, skrevet av en afroamerikansk forfatter. Men samtidig så er den fortsatt aktuell og det er lett å kjenne seg igjen. Ulykkelig kjærlighet er jo lett gjenkjennelig uansett legning, tid og sted. Språket er rett og slett nydelig.

Kort oppsummert: Les! Nydelig kort bok om kjærlighet. Og ja, jeg gråt.

Boka leste jeg i forbindelse med #elidas1001lesesirkel og Labbens lesesirkel. Og jeg kan love dere at dette ikke blir den siste boka jeg leser av James Baldwin.