ny favoritt!

… skulle være overskriften på et innlegg som jeg skulle publisere tidlig i januar. Det skulle handle om Øst for Eden (John Steinbeck, 1952), somer den beste boka jeg har lest på lenge, ja, kanskje til og med noensinne. Men jeg strevde med ordene og plutselig hadde det gått et halvt år. Kanskje det er umulig å beskrive Øst for Eden? Kort fortalt handler den om to familier, Hamilton og Trask i Salinas og foregår over flere generasjoner. Bakpå står det at de presterer å etterligne både Adam og Eva pluss Kain og Abel. Cathy er den ondeste/beste karakteren jeg har møtt – herregud for et kvinnfolk! Jeg vet at dette er en bok jeg kommer til å lese flere ganger siden jeg tviler på at man får med seg alle nyansene den ene gangen. Men tviler på at det blir den første boka jeg leser hvert år.

Siden januar har jeg lest mye, men ikke nok til at jeg er ajour med Goodreads målet mitt med 50 bøker. Er fortsatt to bak skjema. Heldigvis er det forsatt nesten ei måned igjen av sommerferien, og akkurat nå leser jeg Stillitsen av Donna Tartt (2013) for harde livet for å bli ferdig med den før flyet går til Denver på tirsdag. Ikke at det er noe vanskelig, siden boka er høyst drivende. Vedder også på at jeg kommer til å grine på et eller annet tidspunkt. Den feier seg også inn i rekken av bøker lest i sommer som handler om staselige eiendommer og rare familier.

Det be24826361gynte med at jeg leste Skjønnhet er et sår av Eka Kurniawan (2002). Historien begynner med en prostituert som står opp fra grava. Hun har levd et innholdsrikt liv, blant annet startet hennes karriere som gledespike for japanske soldater under den andre verdenskrig. Romanen inneholder mye og var særdeles underholdende. Men jeg tror jeg gjorde den store feilen og leste de siste to hundre sidene i et jafs, noe som gjorde at jeg ble lei og utålmodig. Boka hadde nok fortjent noe bedre konsentrasjon enn det jeg hadde å gi.

12873

Den andre boka som virkelig tok meg med storm dette året er Rebecca av Daphne du Maurier (1938). Den atmosfæren som grep tak i meg fra første setning er vanskelig å beskrive, men jeg levde meg virkelig inn i historien. Jeg ble også overrasket over hvor uventet handlingen ble, jeg hadde forventet meg litt gufs. Men at det skulle bli en kriminalroman var uventet. Jeg skal få somlet meg til å se filmversjonen av Hitchcock før eller senere. Dette er en bok jeg skulle ønske jeg leste i min ungdomstid, men heldigvis var det aldri for sent. Anbefales på det varmeste!

18045891

Tredje boka i staselige eiendommer og rare familier var Åpne sår av Gillian Flynn (2006). Den handler om en journalist som må tilbake til hjembyen for å skrive om mord på to småjenter. Temmelig makaber bok, men hjelp så det gikk unna. Likte denne mye bedre enn Gone Girl, selv om den er lite realistisk. En miniserie er tilgjengelig på HBO Nordic – jeg skal se den når høstmørket setter inn.

 

 

Ellers bør Molde/Amerika-kvartetten til Edvard Hoem få hederlig omtale. De gikk ned på strak arm. Jeg har også klart å få en sakprosa under beltet, nemlig Min europeiske familie av Karin Bojs (2015). Interessant hvis du er interessert i slektsforskning, historie og arkeologi. Jeg leste den mens jeg ventet på DNA-resultatet og den hjalp veldig til å få plass hvor man stammer fra (som heldigvis ikke var særlig overraskende).  Er også overrasket hvor lite nytt jeg har lest – fikk nok en real overdose i fjor med hele Bookerlista og litt vel mange norske. Jeg har faktisk bare lest en 2018bok, og det var Macbeth av Nesbø. Vi får se hva Booker kommer opp med i år, er litt avventende, men det er jo umulig å ikke ble engasjert når man leser det Labben skriver. Jeg kommer garantert til å kjøpe noen bøker på min Amerikareise, så vi får se hva som får bli med i kofferten hjem (jeg gjetter noe nytt og noe Daphne du Maurier).

 

norsk på norsk 2017.

Nå er nominasjonene sendt inn til Bokbloggerprisen 2017. Jeg kan avsløre at av det jeg har lest, så ble fire nominert til årets roman og ei til åpen klasse. Jeg trodde jeg hadde lest flere norsk2017 bøker enn det jeg faktisk har gjort; grunnen er nok at jeg har fått en liten overdose norsk samtidslitteratur. Jeg er uansett spent på hva som dukker opp på langlista, og håper jeg rekker å lese noen før jokeren skal inn (edit: langlista er ute. Og jeg har lest 2/6 romaner og 1/6 i åpen klasse. Jeg har allerede mine jokerkandidater klare, så da er det jo null stress. I år skal jeg få til å lese kortlista i begge klassene.)

Her kommer kortomtaler i kronologisk rekkefølge, minus Chicks o’hoi av ANP og Tørst av Jo Nesbø fordi jeg gidder bare ikke.

Berge av Jan Kjærstad

En toppolitiker og familien hans blir funnet drept på ei hytte i Nordmarka. Vi følger Berge som er en eks av dattera i familien, en journalist og dommeren i saken i ettertida. Jeg likte historien, men syns det ble litt vanskelig med at det skulle være en 22. juli historie og samtidig ikke være det. Hvis det ikke skulle være det; hvorfor ikke bruke et fiktivt parti? Tre måneder etter jeg leste boka husker jeg faktisk ingenting av historien – og det er et dårlig tegn. Sikkert min feil, og ikke bokas.

 
Talte dager av Heidi Linde

 Vi følger et knippe mennesker som alle strir med sitt et par dager før ei ulykke inntreffer. Jeg liker menneskene i boka, de er troverdige og det var lett å bli revet med. Pluss for lærerliv og finske gener (lett å kjenne seg igjen i). Linde har blitt en av forfatterne som jeg skal følge forfatterskapet til.

The Hills av Matias Faldbakken

Historien følger en kelner på the Hills, en av Oslos veletablerte restauranter og hans interaksjon med gjestene og kollegene sine. Ideen bak boka er god, og selv om den var velskrevet og til tider underholdende, så klarte jeg ikke å ta karakterene eller settingen seriøst. Det ble rett og slett for utenkelig for meg at man blir så opptatt av gjestene sine og at man blir helt satt ut av den minste uregelmessighet.


Fanny og mysteriet i den sørgende skogen av Rune Christiansen

Fanny bor alene i barndomshuset etter at foreldrene dør. Hun går på videregående inne i byen, har sine rutiner og er ganske ensom. Hun utfører liksom bevegelsene, men er ikke til stede, og bruker mye av tida på å tenke på det som har vært og det som ikke er der. Boka er fin og stillferdig, men jeg syns den manglet driv eller noe.


Begynnelser av Carl Frode Tiller 

 Terje ligge på sykehuset etter et selvmordsforsøk og har sine nærmeste rundt seg. Historien begynner i nuet og går tilbake i tid, og vi får innblikk i hvordan Terje og livet hans har vært og hva som får han til å ta de valgene han gjør. Boka er sår, brutal og nydelig. Og Terje er en person det er lett å like (og kjenne seg igjen i), selv om han ikke virker helt enkel å ha med og gjøre. Den soleklare norsk2017favoritten for min del. 

 Grensen av Erika Fatland

 Obligatorisk lesestoff for oss som er oppvekst på russergrensa. Og jeg kosa meg glugg! Å reise rundt grensa til Russland høres ut som en god ide, men er nok galskap når man tenker på avstand og ikke landene som ligger rundt Russland. Jeg fant noe fascinerende ved hvert land, og lo så høyt enkelte ganger at mamma spurte hva jeg lo av. Da ristet jeg bare på hodet og svarte Sovjetunionen. Boka er rett og slett fantastisk og inspirerende (noen som blir med til Georgia i sommer?).  Hvis jeg må trekke ned noe, så savnet jeg flere kart (særlig over utbryterrepublikkene).

Ankomst av Gøhril Gabrielsen 

En kvinnelig forsker skal tilbringe en periode alene på et ensomt sted langs Finnmarkskysten. Det er mørketid og gradvis dekning. Vi følger hennes kamp mot elementene og ensomheten, hun har et turbulent forhold bak seg og har akkurat innledet et forhold til en annen mann. Hun tenker også stadig på de som har bygd huset hun oppholder seg i, og ser rett og slett syner på høylys dag. Boka er drivende, men jeg har nok lest litt for mange lignende historier til at det gjør særlig inntrykk (sjekk ut Sarah Moss og Michelle Paver). Og jeg ønsker meg mindre bruk av kolon og mer innhold.

(note to self: skriv om bøkene med en gang du har lest dem, og ikke månedsvis senere.)

2017.

Nok en runde rundt sola. 2017 var et godt år. Jeg har fått gjort mye av det jeg liker (lese, reise, drikke, musikk – gjerne kombinert) og fått bedre kontroll på det jeg ikke liker (å bo alene husarbeid, rettebunker). 2017 startet i et nytt land og ble avsluttet på et gammelt og kjært sted med for mye champagne (sånn i ettertid) og gode venner. 

Favoritt2017? Havenfestivalen i København med fantastisk øl og Bon Iver og the National på samme scene. 2017 var et utmerket konsertår med 3x Conor Oberst, 2x the National, pluss Radiohead, Bon Iver og the New Pornographers for å nevne noen.

Lesemessig var 2017 et år med mye middels og lite progresjon på målene mine. Det å ha fullført hele Booker2017 gjorde at det ble mye fokus på nye bøker. Dessuten så har jeg nok lest meg lei på nytt norsk (men tør man å gi slipp? Nei.). Jeg måtte også være streng på slutten og la ned amerikaner-forbud, pga overvekt, så er jeg sjeleglad for at det er januar og Steinbeck endelig kunne finnes fram (det tok ei time å lokalisere boka i hyllene – må rydde og gi bort!).

2017-mål og refleksjon:

  • Read more than 50 books. But with a twist. I have already decided which 50 books to read.: Klarte 59, noe jeg er godt fornøyd med. Men bare 15 fra den lista, selv om jeg prøvde både Den siste Mohikaner, the Wild Boys og Hard Times uten hell.
  • Read at least 5 non-fiction books. 2 1/2. Så nesten? Grensen av Erika Fatland var fantastisk. Og Hvis vi overlever krigen av Bjarnhild Tulloch var en fin måte å lære mer om krigen i Kirkenes.
  • Continue working my way around the globe in books (52 countries so far) Opptellinga mi på listchallenges viser nå 57, men det er fordi den har delt opp Storbritannia. Leste bare bøker fra et nytt land (Albania – Sworn Virgin av Elvira Dones: veldig interessant om kjønnsroller og kjønnsforvirring).
  • Lifelong goals: cross off as many 1001 books you must read before you die (13,8%) and Nobel Prize winners (30/113). Oppe på 14,5% på 1001-lista, så progresjon. Føler at det ble særdeles få 1001-bøker og særlig klassikere i år. Ligger på 32/114 på Nobellista nå, takket være Hamsun (nesten skammelig å si at jeg ikke har lest han før i mitt 34. leveår) og at de endelig valgte en vinner som jeg hadde lest fra før.
  • Read in a book every day, even if it’s just a page. Stort sett suksessfullt, unntaket er de dagene hvor jeg har tilbragt hele dagen med rettebunken og da er det lett med tv før leggetid og ikke bok.
  • Write more. Som kidsa sier: lol. Nytt år, nye muligheter!

Nye lesemål blir det egentlig ikke. Men siden jeg driver å fornorske bloggen min, så kan jeg vel alltids oversette dem.

 Nå skal det leses.

man booker 2017, del to.

Jeg har gjort det utrolige umulige! I år har jeg lest hele langlista til Man Booker. Jeg har som regel endt opp med å kjøpe hele langlista de siste årene, men dette er første gangen jeg faktisk leser hele også. Spoiler alert: vinneren var den boka jeg likte minst.

4 3 2 1 av Paul Auster (2017)

 Denne giganten av en bok var helt fantastisk helt til det siste kapitlet, som bare ødela hele boka for meg. Hvorfor?! Fergusons fire alternative liv, litt etter litt. Vanskelig å holde styr på, men heldigvis er Auster flink med å minne leserne på hvilken Ferguson det er snakk om. Fengende og alle fire livene er like troverdige. Og jeg fikk lyst til å dykke ned i Austers forfatterskap, noe som er bra siden han har en del bøker på 1001-lista. Anbefales! (Men lukk boka før det siste kapitlet).

Autumn av Ali Smith (2016)

 Så dette er visst den første Brexit-romanen. Heldigvis er den mer enn det. Den handler om Elizabeth og Arthur som er naboer og gode venner selv om det er rundt sytti år mellom dem. Litt etter litt får vi historien om vennskapet og livet til Arthur. Jeg lo høyt når Elizabeth prøver å skaffe seg nytt pass, det er liksom den moderne verden i et nøtteskall. Språket er nydelig og stillferdig, lik handlinga. Dette er min første Ali S., og jeg er glad jeg har et par bøker til av henne. Og så gleder jeg meg til fortsettelsen på årskavalkaden hennes.

Solar Bones av Mike McCormack (2016)

Boka inneholder kun en setning, men er på 265 sider. Rett og slett imponerende! Og vanskelig å ikke miste tråden. Hvis jeg skal oppsummere setningen, så vil jeg si at den handler om det moderne Irland. Fortelleren er en familiemann som bekymrer seg over sin syke kone, sin sønn i Australia og dattera som sjokkerte han ved å stille ut bilder malt med eget blod. Og så er det jobben da. Jeg sverger at den er mer spennende enn den høres ut. Men vanskelig, så her må alle hjerneceller og leseteknikker tas i bruk.

Lincoln in the Bardo av George Saunders (2017)

Vinneren av Man Booker 2017. Og den jeg likte minst. Den handler om Willie, sønnen til Abraham Lincoln som befinner seg i bardoet, som visstnok er tibetansk for stedet mellom døden og det neste livet/himmelen/whatever. Historien har altfor mange fortellerstemmer, og jeg slet skikkelig med å holde styr på hvem som var hvem og handlingen. Mulig at å dra denne rundt Washington DC ikke hjalp (selv om det burde, siden det er der handlingen foregår), tror boka hadde passet bedre på nattbordet enn på ulike kafebord.

 Elmet av Fiona Mozley (2017)

Favoritten! Daniel bor sammen med faren og sin eldre søster, Cathy, utenfor allfarvei i Elmet. De har tatt over eiendommen hvor mora deres bodde, noe som er ulovlig i følge grunneieren. Sånt blir det selvsagt bråk av. Boka er en tidløs typisk den lille mot den store i samfunnet, og man bare vet at noe fælt kommer til å skje. Hvis jeg skal trekke den på noe, så er det disse nåtidbeskrivelsene som man ikke skjønner mye av før man har kommet til slutten. Og Cathy er tøffere enn Katniss for å si det sånn. Leslesles!

Reservoir 13 av Jon McGregor (2017)

 Ei tenåringsjente som er på ferie forsvinner i et lite lokalsamfunn. Hvor har hun blitt av? I årene som følger går tankene til innbyggerne stadig tilbake til jenta og familien hennes, samtidig som livet går videre. Det er en stillferdig roman om det daglige livet på den britiske landsbygda; oppturer og nedturer, kjærlighet og skilsmisse, fødsler og død. Jeg likte den veldig godt, men det gikk veldig tregt. Det var sikkert meg, og ikke boka.

Exit West av Mohsin Hamid (2017)

Denne var jeg mest skeptisk til, siden så mange andre leste den og fant den ikke verdig. Heldigvis valgte jeg å lese den lell. Historien er lagt til en nær framtid, hvor det bryter ut krig i et land og Nadia og Saeed innleder et kjærlighetsforhold. De velger å flykte ved hjelp av å bruke magiske dører som leder fra et rom til et annet en eller annen plass i verden. Historien om Nadia og Saeed er veldig troverdig, og jeg koste meg på reisen deres, selv om det var lite gull og grønne skoger. Og jeg skulle ønske det fantes magiske dører, bare ikke i min egen leilighet. Nok et nytt møte med en forfatter, selv om jeg har flere av bøkene hans på hylla.

Swing Time av Zadie Smith (2016)

Vennskapsroman. To jenter vokser opp i et smårøft nabolag i London, og de driver begge med ballett. Årene går, og vennskapet famler. Den ene, Tracey, fortsetter med dans, mens den andre, fortelleren, får seg jobb hos en superstjerne som hun digget i ungdomstida. Det er mye som skjer i romanen, og den var alltid i bakhodet når jeg ikke leste. Mest fråtset jeg vel i kjendisskandalen og at handlinga var lagt til flere steder.

Konklusjonen etter årets Bookerlesing, må bli at det har vært mye leseglede! Heldigvis. Gleder meg faktisk allerede til neste år. Resten av året skal brukes til å lese alt annet enn 2017-bøker og amerikanere (selv om både Eugenides og Egan frister veldig). Unntaket er muligens noen flere norske 2017, men jeg kjenner at jeg har blitt mettet på det også (innlegg kommer snart). Fokuset bør være på klassikere fra ikke-engelskspråklige land i et desperat attempt to tip the scales og nå flere lesemål for 2017.

man booker 2017.

Nå når kortlista er annonsert, så tenkte jeg at det er på tide å oppsummere det jeg har rukket å lese så langt (og gi livstegn fra meg – hei!). Jeg har så langt lest fem av bøkene + begynt på to, noe som må være rekord. Men det er også veldig typisk at kun den ene av dem jeg har lest (+ 4 3 2 1 som jeg er 200 sider inni) som havna på kortlista. Og enda mer typisk at det er den jeg har likt minst. 

the Ministry of Utmost Happiness av Arundhati Roy (2017)

Denne ble sporenstreks lagt til på ønskelista mi når jeg fant ut at Roy kom ut med ny roman (den første siden den fantastiske Guden for små ting) og kjøpte den ved første anledning. Som de fleste andre indiske bøker, så er det omtrent umulig å si hva den egentlig handler om; unntatt at det er om India. Det starter med Aftab som er tvekjønnet og oppfostret som gutt, men som bare vil være jente. Transpersoner blir kalt hijra i India og omtalt som det tredje kjønn og det er ikke uvanlig at de bor sammen i små samfunn, som Aftab, senere Anjum. Selv om historien i hovedsak handler om Anjum, så er det en drøss med andre skjebner, fra maoister til Kashmir-konflikten, til nyrike indere og lutfattige. Jeg syns begynnelsen med Aftab var vel glatt før det glade kaos tok over og jeg ble helfrelst. Det er en bok som lærer deg masse om India, selv om den kan være forvirrende. Ergo så burde denne ha vært på kortlista. Anbefales!

 the Underground Railroad av Colson Whitehead (2016)

 Årets store boksnakkis og vinneren av Pulitzerprisen. Og for mange et sjokk at den ikke kom med på kortlista. Jeg kjøpte allerede boka i august i fjor, men fikk ikke somlet meg til å lese den før et helt år var gått. Den følger slavejenta Coras reise med den underjordiske jernbanen gjennom et fiktivt USA. Jeg slukte historien rått, den var skikkelig fengende og jeg likte tankespinneriet om hvordan de forskjellige amerikanske statene kunne ha utviklet seg. Men i ettertid så er det meste glemt, og jeg tenker også at dette ble kanskje litt vel simpelt og nesten young adult fiction-aktig. Så jeg føler ikke at det er noe tap at den ikke rakk opp til kortlista.

History of Wolves av Emily Fridlund (2017)

Nok ei bok som jeg hadde i hylla før langlista ble annonsert. Og den eneste av dem jeg har lest som havna på kortlista. Linda vokser opp i skogen i Minnesota og er utstøtt siden hun vokste opp i en sekt. Så da et ungt ektepar med et lite barn flytter inn i huset på andre siden av vannet, benytter hun seg av sjansen til å finne tilhørighet, noe som senere får store konsekvenser. Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hvorfor, men denne historien var langt fra en innertier hos meg. Kanskje jeg har lest litt for mange lignende bøker? Den ble dessverre for kjedelig(!) og forutsigbar, men ga meg i det minste lyst til å finne mer ut om Christian Science.

Days Without End av Sebastian Barry (2016)

Denne boka altså! Sebastian Barry ble et nytt bekjentskap som jeg definitivt skal lese mer av. Boka er så langt min favoritt Booker 2017. Thomas er en ung fattig ire som verver seg som amerikansk soldat under indianerkrigene på 1800-tallet. Her møter han John Cole som raskt blir hans beste venn og elsker. Etter tjenesteperioden søker de jobb som drag queens (i mangel på et bedre historisk ord) og tilfeldighetene fører til at de adopterer ei indianerjente før borgerkrigen bryter ut. Med en gang jeg vendte meg til skrivestilen og sluttet å irritere meg over grammatikken og skrivefeilene (noe som er umulig når man er vant til å rette alle feil), så ble jeg betatt. Historien er vill, vakker, morsom og nådeløs. Jeg tror ikke det er mange bøker som klarer å slå denne i år.

Home Fire av Kamila Shamsie (2017)
Tre søsken mister begge foreldrene tidlig, og storesøstera Isma har lenge hatt ansvaret for tvillingene Aneeka og Parvaiz, men hun velger å dra til USA for å studere. Aneeka studerer juss i London, mens Parvaiz forsvinner til Syria for å kjempe for IS. Historien skal være en gjenfortelling av Antigone, noe som sa meg svært lite, og jeg klarte ikke helt å se sammenhengen etter å ha lest meg litt opp på Antigone. Men det betyr ikke at jeg ikke likte det jeg leste. Jeg syns Shamsie forteller en relevant historie og jeg liker det at den er fortalt fra forskjellige vinkler. Men jeg datt litt av til tider, og særlig når det nærmet seg det store klimakset.

Jeg holder også på med 4 3 2 1 av Paul Auster, som er veldig interessant, men det er vanskelig å holde styr på de forskjellige livene. Jeg var skeptisk siden jeg ikke har klart å fullføre the New York trilogy. Den er jo gigantisk (over 800 sider), så det kan ta en stund før jeg blir ferdig. På nattbordet ligger Solar Bones av Mike McCormack. Jeg er fascinert av at boka bare inneholder ei setning, men det må da være verdens lengste setning. Jeg syns det er vanskelig å lese bøker som er delt inn i laaaange kapitler og særlig hvis de er uten ordentlige avsnitt, så dette er jo nesten tortur. Men jeg har funnet en løsning som fungerer. Hovedproblemet er at det er nattbordboka og jeg er som regel for trøtt til å klare og konsentrere meg. Og dette er virkelig ei bok som krever hjernekapasitet, men heldigvis er den bra.

Dette kan faktisk bli året der jeg leser alle de nominerte til Bookerprisen. Mest fordi jeg har kasta alle lesemål og konkluderer at jeg fortsatt har goooood tid til å rekke 250 bøker før jeg blir 40. Men vi får se når året nærmer seg slutten og jeg innser at jeg ikke har lest noe av det jeg burde ha lest i år (inkludert nye norske). Heldigvis er livet mer enn burde-burde, og så lenge jeg liker Bookerbøkene, så kjører jeg på (i spedt litt annet).

7-års krisa?

Det har gått syv år og åtte måneder siden denne bloggen fikk sin eksistens. I de første årene var jeg superivrig, men så har det blitt mindre og mindre. Og i år har det ikke blitt et eneste innlegg. Så, hva gjør man? Legger ned? Eller prøve med gjenoppliving?

Jeg går all in – relansering! Og på norsk. Faktisk.

 Hittil i år har jeg lest hele 35 bøker – og er i følge goodreads 6 bøker før skjema. Ligger bra an med andre ord, men fortsatt stor sjanse for å snuble før målstreken.

Hva har jeg lest? Før nyttår lagde jeg ei liste over 50 bøker som jeg skulle få lest før året er omme.  Så langt har jeg krysset av 14 – noe som jo sier at jeg har vært utro mot lista. Grunn 1 er at jeg var så smart å sette opp en tittel i en serie, og endte med å lese flere. Dette hendte med både Elena Ferrantes brilliante Napoli-serie som jeg slukte og elsket. Rett og slett nydelig! Og passe brutalt. Jeg hadde en nedeperiode i mai hvor det eneste jeg gjorde var å lese bøker i Harry Bosch-serien. Endte på fem på to uker. Og nå er det den råe Afrika-trilogien til Jakob Ejersbo det går i.

Grunn 2 er enda enklere; nye bøker! Jeg liker å lese bøker fresh from the print. Så langt har det blitt åtte bøker utgitt i 2016 og 2017. Akkurat nå er det Bookerbonanza på goodreads og jeg klarer ikke å bli revet med. Jeg hadde allerede fem av bøkene i hylla (alle ulest, unntatt Roy som jeg kjøpte på flyplassen og hadde lest femti sider av før langlista kom) og resten er på vei i posten. Det er mye bra litteratur som blir gitt ut i år og ønskelista mi er (som alltid) griselang.

Når det kommer til ny norsk litteratur så har jeg lest latterlig lite. Faktisk bare to, og de er ikke nevneverdig en gang. Jeg har ikke funnet mange spennende norske titler så langt i år, så krysser fingrene for at den norske bokhøsten blir knall. Jeg vet at jeg skal lese den nye til Helga Flatland hvis den kommer på ebokbib/ jeg klarer å karre meg til det nye biblioteket i kommunen. Og så venter jeg strategisk på alle bokbloggerinnleggene med liste over nye norske bøker som bare måååå leses. Da skal jeg velge analysere listene og velge med omhu.

Sosial uakseptabel bokoppbevaring

Grunn 3: gamle bøker, nye impulser. Jeg er jo ikke et menneske som klarer å holde meg til andre rutiner enn de som får meg igjennom hverdagen (såvidt), så jeg burde jo ikke lage ei liste i det hele tatt. Av og til så får man bare skikkelig lyst til å lese noe, og da må man jo bare følge den impulsen. Impulsen har også gjort at det har blitt noen flere meter i bokhylla siden i fjor. Jeg har vært fink og faktisk gitt bort en del bøker og er i en prosess hvor jeg skal kvitte meg med flere, men også kjøpe flere bokhyller (siden gulvet visstnok ikke er en sosial akseptabel bokoppbevaringsplass).

Kommer jeg til å følge lista? Tvilsomt. Ikke fordi at den ikke er bra – men fordi jeg gikk listebananas og lagde ei ny som skal vare til jeg er 40. 250 bøker, men da regner jeg med at det er rom til å lese andre bøker også siden jeg ligger på rundt 50-60 i året. Men kjenner jeg meg selv rett, så ender jeg med å lese alt annet enn dem på lista.

Så med dette erklærer jeg bloggen for gjenåpnet. Ingen vet hva framtiden bringer, men jeg vil lese ferdig Afrika-trilogien og skrive litt om den. Og Booker når jeg er lei av det rotteracet. Jeg ser at trenden i bokbloggermiljøet har hellet mot månedsoppdateringer og det er jo også en mulighet (og jeg har også neglisjert kommenteringer – trippelskam på meg!). Jeg liker muligens bedre å metaskrive om bøker enn å skriveskrive om dem. Får se hva som skjer når det virkelige liv starter igjen på mandag. Men før det venter København med musikk og øl. Regner med at noen bøker ender opp i kofferten også.

2016.

What a year it has been. From the lowest of lows to the highest of highs. Readingwise it has only been impressive in numbers; I managed to read 63 books. And for the first time ever, I read most books from my own country. I guess I can blame Jo Nesbø for that as I spent three weeks during the winter reading all the Harry Hole books. I also read mainly books published in 2016, and that may be why I felt like this was kind of a meh-year of reading. And maybe the most tragic thing is that I can count the times I have written here on two hands.

Let’s see how I did on my reading goals:

  • Read more than 50 books: 63! 
  • Read Ulysses by James Joyce: I gave it a real try, but then I didn’t even notice that I had read the same chapter twice – thus I gave up. I probably need to age a little before giving it another go.
  • Read at least 5 non-fiction books: 1! I guess reality was too hard to handle last year. But the book I read (To søstre by Åsne Seierstad) was one of the best.
  • Continue working my way around the globe in books (49 countries so far): 3 new countries: Austria, Australia and Greece.
  • Lifelong goals: cross off as many 1001 books you must read before you die (12,6%) and Nobel Prize winners (29/112): Up to 13,8% and one new Nobel Prize winner (J.M. Coetzee)
  • Read in a book every day, even if it’s just a page: This was pretty successful.
  • Write more: Wrote less than ever. But started instagramming. 

So, what about this year? Just a repeat of last year’s, minus Ulysses.

  • Read more than 50 books. But with a twist. I have already decided which 50 books to read.
  • Read at least 5 non-fiction books.
  • Continue working my way around the globe in books (52 countries so far)
  • Lifelong goals: cross off as many 1001 books you must read before you die (13,8%) and Nobel Prize winners (30/113).
  • Read in a book every day, even if it’s just a page.
  • Write more.   

 The best books I read last year, in random order:

  • Max, Mischa og Tetoffensiven by Johan Harstad (2015)
  • Goodbye to Berlin by Christopher Isherwood (1939)
  • Wolf Hall by Hilary Mantel (2009)
  • the North Water by Ian McGuire (2016)
  • the Natural Way of Things by Charlotte Wood (2015)
  • Neljäntienristeys by Tommi Kinnunen (2012)
  • the Summer Book by Tove Jansson (1972)
  • Homegoing by Yaa Gyasi (2016)
  • Do Not Say We Have Nothing by Madeleine Thien (2016)
  • the Blind Assassin by Margaret Atwood (2000)
  • To søstre by Åsne Seierstad (2016)

 My favourite shot from 2016. Taken at the re-enactment of the Battle of Little Bighorn, Montana.

norsk på norsk 2016

For å kvalifisere meg til å nominere bøker til bokbloggerprisen2016, så må jeg vel få fingeren ut og skrive litt om de norske bøkene jeg leste i fjor. Og jeg har lest mye norsk2016 (til meg å være), hele 15 bøker ble det.

Fjorårets lesing kan vel sies å være midt på treet. Med et par unntak. Jeg kan vel også avsløre at både Vigdis Hjorth og Monica Isakstuen havnet i avbrutt-kategorien. Skammer meg heller ikke så særlig over det, de funka bare ikke for meg.

Det som fungerte var å lese om steder jeg har tilknytning til. Jeg falt pladask for Brødre av Erling E. Guldbrandsen som er satt til Nordlandskysten og Oslo. Og det skal mye til for å falle for en bok som er så brutal. Det eneste negative med boka er slutten, som var way way over the top. Nordnorsk julesalme av Hild Haaheim var jo et enkelt valg når den handler om Kirkenes og slekt. Jeg kom meg også igjennom et par bøker som nevner Nittedal, og  Fjällräven Gul av Tiril Broch Aakre var den som nådde høyest opp. Det er rart å lese bøker satt til plasser som du kjenner veldig godt. Apropos slekt, broren til tippoldemor var kokken Lindstrøm, og jeg ble ekstra konsentrert når navnet hans ble nevnt i Amundsen av Espen Ytreberg.

Mange norske forfattere har nok tatt utgangspunkt i den berømte åpningssetningen i Anna Karenina. Eller så har jeg vært veldig flink til å plukke ut bøker som handler om familier som sliter. I tillegg til de som jeg allerede har nevnt, så må bare Et godt liv av Jens M. Johansson nevnes. Rett og slett nydelig. Birgit Alms Endelig skal vi le fortjener også hederlig omtale.

Jeg har vært dårlig til å lese bøker som kan nomineres i åpen klasse. I år ble det kun to. Åsne Seierstads To søstre har blitt diskutert med familie, venner og kollegaer. Superviktig og interessant bok! Den andre var Når historien slutter, den siste boka i I morgen er alt mørkt-trilogioen til Sigbjørn Mostue. Prikken over i-en, rett og slett.

Andre bøker som er lest og ikke helt glemt: Cathrine Everlid – Drømmer fra Texaco, Nicolai Houm – Jane Ashlands gradvise forsvinning og Birger Emanuelsen – Anna og kjærligheten. Bøker som er lest og nesten glemt: Victoria Bø – Adresse Alberta, Silje Aanes Fagerlund – Eneste, Geir Pollen – En spøkelseshistorie og Nikolaj Frobenius – Alle mine demoner. Den siste boka jeg rekker å lese før nominasjonsfristen er Havende av Gunstein Bakke – så langt liker jeg den.

Den beste boka? Max, Mischa og Tetoffensiven av Johan Harstad. Det tok meg over et år, men herregudogfaderforeibok! Verdt hver eneste tegn og sekund. 

Og apropos den virkelighetsroman-debatten; jeg siterer Jens M. Johansson

“Alle vil bli skrevet dikt om” sa han. “Men ingen vil være karakterer i en roman.”

books read in 2016 that i have said nothing about.

In an attempt to start writing again, I need to have a clean slate (yeah I know I said the same in June, here’s to a second try). So, a list of all the books I have said nothing about:

  • Wolf Hall (2009) by Hilary Mantel (UK, Man Booker): ❤︎!
  • the House of Ulloa (1886) by Emilia Pardo Bazan (Spain, 1001 books): 3
  • Bring Up the Bodies (2012) by Hilary Mantel (UK, Man Booker): 5
  • Black Ice (1992) by Michael Connelly (USA): 4
  • the Nest (2016) by Cynthia d’Asprix Sweeney (USA): 2+
  • Last Rituals (2005) by Yrsa Sigurdardottir (Iceland): 3+
  • Portnoy’s Complaint (1969) by Philip Roth (USA, 1001 books):  3+
  • Pastoralia (2000) by George Saunders (USA, 1001 books): 4
  • My Soul to Take (2006) by Yrsa Sigurdardottir (Iceland): 4
  • Ashes to Dust (2007) by Yrsa Sigurdardottir (Iceland): 4
  • the Day is Dark (2008) by Yrsa Sigurdardottir (Iceland): 4
  • the Natural Way of Things (2015) by Charlotte Wood (Australia): ❤︎!
  • All That Man Is (2016) by David Szalay (UK, Man Booker): 4+
  • Barkskins (2016) by Annie Proulx (USA): 3+
  • the Girls (2016) by Emma Cline (USA): 3-
  • Things Fall Apart (1958) by Chinua Achebe (Nigeria, 1001 books): 4+
  • the Summer Book (1972) by Tove Jansson (Finland, 1001 books): ❤︎!
  • Homegoing (2016) by Yaa Gyasi (Ghana): ❤︎!
  • My Name Is Lucy Barton (2016) by Elizabeth Strout (USA, Man Booker): 4+ 

Books not yet translated to English

  • Tellemarck (2015) by Morten Øien (Norway): 5
  • De urolige (2015) by Linn Ullmann (Norway): 5-
  • Adresse Alberta (2016) by Victoria Bø (Norway): 3
  • Slik skal vi velge våre ofre (2015) av Bjørn Vatne (Norway): 4+
  • Neljäntienristeys (2012) by Tommi Kinnunen (Finland): ❤︎!
  • Eneste (2016) by Silje Aasnes Furulund (Norway): 3
  • Anna og kjærligheten (2016) by Birger Emanuelsen: 4+